På husmannsplassen Aurevåg under gården Hellevik i Fjaler bodde i 1801 ekteparet Clemet Jacobsen Berge (1742-1808) og Barbara Susanne Fridrichsdtr Tuchsen (f. 1754).

Sank ned i husmannsstanden

Barbara var datter av soknepresten i Fjaler, Johan Fredrik Tuchsen, men sank ned i husmannsstanden da hun i 1775 ble gift med husmannen Clemet Jakobsen Berge. Clemet døde i 1808, men paret hadde fått to barn som levde opp, Janniche (f. 1784) og Johannes (f. 1778). I 1806 giftet Janniche seg med Simon Christophersen Myklebust. De bosatte seg på husmannsplassen Aurevåg og hennes mor Barbara ble kårkone hos dem. Janniches bror, Johannes, var flyttet til gården Lone i Fjaler som tjenestedreng.

Likfunn på låven

Den 19. september 1814 ble liket av husmannen Simen Christophersen Aurevåg (1767-1814) funnet på låven. Dagen etter kom sorenskriver Nils Landmark og holdt forhør på husmannsplassen. Til stede var den avdødes kone, Janniche, hennes mor Barbara, og en tjenestedreng i tillegg til den avdødes mindreårige barn. Enken fortalte at hennes avdøde mann hadde tatt livet av seg, noe som ikke var uventet for henne siden han i hele sommer hadde hatt en selsom Adfærd og ikke hadde været ved sin fulde Fornufts Bruug.

Hennes mor, Barbara, forklarte seg akkurat som datteren og tjenestedrengen Christian Christophersen forklarte seg i et og alt som enken og hennes mor.

Sorenskriveren var borte i låven og fant liket liggende med overskåret strupe. En blodig tollekniv lå ved siden av. Saken så opplagt ut, det var selvmord. Folkene fikk ordre om å plassere liket i et uthus inntil de fikk nærmere beskjed om begravelsen.

Ikke selvmord, men drap

13. oktober 1814 ble det igjen innkalt til forhør i anledning av at broren til den avdøde, Ole Christophersen Andahlsvig mente det ikke var selvmord, men drap. Den nærmere undersøkelsen av liket viste at han hadde knivkutt i hånden — en skade som var forenlig med at han har forsøkt å verge seg. Beboerne på Aurevåg var hovedmistenkt, spesielt siden det var kjent at folket i Aurevåg levde i stor Ueenighed . De mistenkte ble forhørt en og en. Først ut var den avdødes svigermor, Barbara. Hun ble formanet om Sandheds Udsagn .

Det første spørsmålet var: Er det hende bekjendt paa hva Maade den Afdøde Simon Ourvog kom af Dage? Svaret hennes: Hun veed at hendes Søn Johannes Clemetsen tog ham af Dage Natten mellom den 17de og 18de Septbr., og beklager at være den der anmodede ham derom, uden hvilket han ikke havde gjort det.

Allerede som svar på det første spørsmålet kom altså sannheten for en dag. Hennes svigersønn var drept og det var hennes sønn Johannes som hadde utført selve drapet på oppfordring fra henne.

Banket svigermoren

Barbara angret dypt og inderlig og mente selv at hun aldri ville få en glad dag mer. Årsaken til at hun hadde fått terget sønnen opp til å utføre ugjerningen var alt bråket mellom henne og svigersønnen, hans gjerrighet og ikke minst fordi han banket henne slik at hun saae ilde ud .

Barbara angret og Johannes var skrekkslagen etter ugjerningen han hadde begått. Han og moren satt fengslet i Fjaler og ventet på sine dommer.

Han skilte Johannes’ hode fra hans kropp med et velrettet hugg.

Moralsk fordervet

15. februar 1815 ble Johannes dømt for simpelt drap etter straffelovens § 6 -6-1. Han ble dømt til å bøte Liv for Liv , altså skulle han halshogges og både kropp og hode skulle begraves på retterstedet samme dag.

Hans mor, Barbara, som hadde eglet sønnen opp til ugjerningen, og slik sett var den egentlige årsak til ugjerningen skulle egentlig bare straffes med pengebøter.

Dommer Landmark mente at morshjertet hennes var så moralsk fordervet at hun burde få strengere straff og omgjorde derfor pengeboten til livsvarig tukthusarbeid.

Dødsdom og tukthus

Selv om dommen falt i februar 1815 ble Johannes sittende og vente helt til 7. mai 1816 for at dommen skulle fullbyrdes.

Da kom den gamle, bergenske skarpretter Johannes Heinrich Mühlhausen til Det Søndfjordske Compagnies ekserserplass Dingemoen i Fjaler. Han skilte Johannes’ hode fra hans kropp med et velrettet hugg.

Hans mor Barbara ble sendt til Bergen på tukthuset for resten av sin levetid. Den ble knapt fire år.

44 henrettet

På 1800-tallet ble mange dømt til døden i Norge, men de fleste ble benådet. I perioden 1815-1876 ble 44 personer henrettet i Norge, noen av disse skjedde her på Vestlandet.

Kilder:

Torgrim Sørnes: Ondskap — de henrettede i Norge 1815-1876, Oslo 2009. Statsarkivet i Bergen, Sunnfjord sorenskriveri, lenets gods, Tingbok I Aa 23, 1814-1821

DINGEMOEN: Tegning over det Søndfiordske Corps’s Exerceerplads Dingemoen.
utlån: RIKSARKIVETS KART OG TEGNINGSSAMLING, GS 115.
POSTKORT FRA HELLEVIK I FJALER: Øverst ser vi Hellevik gård med driftsbygning og stabbur. Dette var senteret på Hellevik før kaien kom. Den store bua som står til venstre ved sjøen, ble flyttet inn til kaien da den kom. Det 2.etg. huset var tidligere butikken på Hellevik. Husmannsplassen Aurevåg der både mor og sønn ble dømt for drap lå under denne gården.
Torgeir Hellevik / Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane