I de siste krigsmånedene begynte motstandsbevegelsen

fra flere okkuperte land å

«bestille» slike angrep.

Det gjorde også den danske.

Motstandsbevegelsen på Laksevåg derimot, ønsket ikke luftangrep.

Og mens angrepet i København ble planlagt som presisjonsbombing fra lav høyde, ble angrepet på Laksevåg planlagt som teppebombing

med 140 store bombefly, som slapp 1400 bomber fra 5000 meters høyde.

Både dansker og nordmenn har ønsket å tro at de allierte tok hensyn til sivile. Myten er underbygget av historikerne, for eksempel har norske historikere kalt bombingen av Laksevåg 4. oktober 1944 for «feilbombing». I Danmark tror mange at britene rettet bombene mot de nederste etasjene av Gestapohuset fordi de ville redde motstandsfolkene som satt i toppetasjen. Men britene bombet lavt for å få hele bygningen til å rase sammen.

I begge land er den sivile tragedien nedtonet eller «glemt» av historikere flest.

Både danske og norske overlevende sliter med tøffe psykiske senskader. Begge lands myndighetene har vært lite villige til å utbetale krigspensjon.