Fugleinfluensaen blåste «Muhammed-diskusjonen» bort fra førsteplassen på agendaen, og nå vil den falle raskt. Forståelsens, dialogens og pragmatismens armé puster hørbart lettet ut. De likte ikke denne runden, mange følte det knaket under føttene. Pragmatikerne måtte tåle frafall etter drapet på Theo van Gogh, og flere stakk denne gangen. Men fortsatt sitter pragmatikerne med de fleste titler og posisjoner i det opinionsdannende landskapet, og de vant på rutinen. Seieren lyder omtrent slik:

Vi må vise mer respekt for religiøse følelser, og vi kan ikke kreve at muslimer tåler like mye harselas som kristne. Det var om ikke utillatelig, så i alle fall høyst uklokt å trykke tegningene. Ytringsfriheten er ikke absolutt, og dessuten er verken den eller andre liberale friheter truet.

Hvordan startet det?

Så pragmatikerne vant, hvis vi ser bort fra oppsvinget til f.eks. Frp i Norge, et parti som ikke forsvarer liberale verdier.

Men har pragmatikerne rett?

La oss gå tilbake til start. Hvorfor trykket Jyllands-Posten (JP) karikaturer av profeten Mohammed 30. september i fjor? Her er en del av avisens egen begrunnelse, samme dag, gjengitt og oversatt i siste utgave av Morgenbladet:

«Komikeren Frank Hvam innså nylig at han ikke 'tør gjøre narr av Koranen for åpen tv-skjerm. En tegner som skal avbilde profeten Muhammed i en barnebok, ønsker å opptre anonymt. Det samme gjør vesteuropeiske oversettere av en islamkritisk essaysamling. Et ledende kunstmuseum fjerner et kunstverk av frykt for muslimers reaksjon», skriver JP i lederen, og tilføyer to andre eksempler.

Avisen inviterte tegnere til å tegne Muhammed i en aksjon mot «at vi er på vei inn på en rutsjebane der ingen kan forutsi hva selvsensuren vil ende med».

Aktverdig grunn?

Handler det om reelle problemer? Hadde avisen aktverdig grunn til å trykke tegningene? Det får hver og en svare på, gjerne etter å ha lest resten av lederen og annet stoff i Morgenbladets bilag om debatten. Hva jeg mener, skinner gjennom.

Tegningene ble altså trykket 30. september 2005. Det eneste som skjedde de påfølgende uker og måneder var at flere medier, sentrale som perifere, trykket en eller flere av tegningene. Også i Norge, som kjent.

Først for noen uker siden braket det løs med demonstrasjoner og voldshandlinger over store deler av verden. Det som tente gnisten, synes å være at noen turnerte muslimske miljøer for å hisse opp stemningen, ikke bare med tegningene fra JP, men også med langt styggere tegninger som ingen helt vet hvordan ble til.

Islam er en global sak

Den globale oppstandelsen inneholder i seg selv en viktig og noe oversett lærdom av hele affæren: Vi lever i et verdenssamfunn. Hvordan islam utvikler seg, tolkes og fungerer i praksis er ikke bare en sak for muslimer i en avsondret del av verden. Det angår oss alle.

På samme måte er ikke ytringsfriheten og andre liberale friheter noe vi kan ta for gitt i vårt europeiske reservat, og vi må ta inn over oss at de virker utfordrende på mange ikke-europeere. Liberale verdier må altså forklares og forsvares i hele verden, og – ikke minst – noen må påta seg jobben. Her kan ingen stole på USA, av mange grunner, hvorav to heter Abu Ghraib og Guantánamo.

Dessuten er islam i dag Europas nest største religion. I EU-landene utgjør muslimene 13 prosent av befolkningen, og andelen stiger raskt på grunn av immigrasjon og fødselsmønstre. I noen land, og ikke minst i en rekke storbyer, er andelen muslimer langt større.

Følelser og makt

Jeg bodde inntil i fjor i Brussel. Store deler av byen er dominert av immigranter, spesielt fra Nord-Afrika. En konsekvens er at homofile venner og bekjente av meg der ikke våger å gå bestemte steder etter mørkets frembrudd. De frykter for liv og lemmer i møte med ungdomsgjenger, erfaringsvis med god grunn.

Det handler altså ikke bare om ytringsfriheten, som er mer nødvendig enn vakker i samlingen av «vestlige, liberale verdier». To av flere andre tema er kvinners posisjon, og altså homofiles.

For pragmatikere er religion først og fremst noe man skal vise særskilt respekt – fordi man ellers tråkker på menneskers følelser. For meg handler religion mest om makt. Diktatorer låner autoritet fra Gud for å undertrykke sine folk, terrorister bruker lånt autoritet til å sende selvmordsbombere ut på tokt, imamer gjør det for å bevare sin makt i moskeen og gettoen, og familiefedre kan gjøre det samme for å regjere hjemme.

Behovet for likebehandling

Islam og kristendom er tvillingreligioner og i utgangspunktet ganske like. Kristendommen har vært gjennom århundrers kokevask i konfrontasjon med demokrati og andre liberale verdier. Derfor er kristendommens hovedstrømninger i dag håndterbare. Hovedstrømningene i islam er fortsatt på middelaldernivå. Det rammer mange mennesker hardt, både i Europa og i andre deler av verden.

Jeg ser ingen grunn til å behandle islam med større respekt og forsiktighet enn kristendommen. Tvert imot; det er helt nødvendig at islam ikke behandles med større varsomhet.

Jeg er ingen motstander av dialog, ikke nødvendigvis av pragmatisme heller – men jeg er, som Michael Tetzschner, bekymret for pragmatisme som «et penere uttrykk for at man sklir på prinsippene».

Jeg er fullt ut klar over at det også finnes moderne tendenser innenfor islam, og merker meg at sekulære, liberale muslimer i Norge og andre land er blant de mest misfornøyde med pragmatikernes seier i debatten om Muhammed-karikaturene. Flommen av unnskyldninger til imamene tjener ikke deres sak. Men frustrasjonen over dette, kan tvinge dem på offensiven. Det er det lille håpet.