Yvonne Algrøy er bare imponert over at en bønn fra en trubadur kan endre hverdagen for så mange.

— Pytt, pytt, då at dei enno har ølpol i Sogndal. Da e' no tross alt litt eksotisk, mener hun.

I november kan det bli nye og helt alkoholfrie tekster fra Stedje. Da skal popstjernen presentere nytt og gammelt sammen med morobandet Finn Erix, forfatteren Ragnar Hovland og humoristen Claus Sellevold. I Logen Teater i Bergen.

— Eg trur førestillingje vert heitande Vestlandsrevyen. Så mykje meir veit eg ikkje enno. Men me' ska' begynda å øva i september. Der er Stedje nesten helt sikker.

— Eit hav av ti' te' å snekra ein suksess, konstaterer Yvonne.

Hun er mer opptatt av hans forhold til hest. Sotra-strilen mener det er en skam at en som har sett ut som cowboy hele livet, aldri har hatt nærkontakt med en hest. Det er ingen unnskyldning at han har bodd i Bærum de siste par tiårene. En Vestlandscowboy med dialekten intakt, må kunne ri en fjording. Og det bør han kunne lære seg før premieren i Bergen. Drømmeferien til Olav Stedje må bli på hesteryggen. Yvonne har bestemt seg,

Men her trenger hun hjelp. Minst fra noen hester, og helst en bonde.

Humørbonden Geir Styve på Hjelmås i Nordhordland blir redningen. Han har tre gamle damer gående som alle kan lære polhelten fra Sogn og Fjordane å ri. Styve husker godt tiden før polet kom til Knarvik, og vet godt hva det vil si å slåss for kjøpebrennevin.

Spydde og kvidde seg

For en drøy generasjon siden ble det brent i omtrent alle hus på Lindås. En ny lensmann som kom, likte dårlig tanken på stadig å møte naboer i sving med apparatene sine hjemme. Derfor ble det inngått en slags forståelse om at én kar skulle brenne for hele Lindås. Og lensmannen skulle ikke oppsøke ham i utide og uten skikkelig forvarsel. Men monopol på hjemmebrenning ga etter hvert elendig kvalitet på spriten i Nordhordland.

— Da va' so gale at dei i fleire tiår gjekk og spydde og kvidde seg te' kver ei helg her ute. Geir Styve mener derfor at polet bedret folkehelsen i Lindås betydelig.

Kjekkere å tapa på hest

Humørbonden er egentlig utdannet ingeniør, men drømte i hele oppveksten om å bli bonde. Litt magert var det å overta en liten Vestlandsgård med fem melkekyr på Hjelmåsen.

— Da va' kjekkare å tapa penga på hest i staden før kyr. Men å driva med hest og gardsturisme, vert enten å jobba seg i hjel, elle' ta so høge prisa at ingjen ve' kjøpa da du har å by på.

Geir ble derfor humørbonde, på en humørgård i humørbygda Hjelmås. Altså en kreativ måte å leve av en gård som er for liten.

Ville vite promillen

Nå bruker han halve tiden på å holde foredrag på utebane. Hjemme i den flotte Bestefarstova holder han grunnkurs for oppmuntringsagenter.

Yvonne blar i kursheftet han har laget og er imponert over rådene kursdeltakerne får.

— Eg ser du e' meir konkret en Märtha sin engleskule.

Men omverden er ikke alltid like forberedt på den oppmuntring som Geir's elever plutselig kan finne på.

— Ein far eg hadde på kurs vart so engasjert at han sendte ein sms til eldste dottere og fortalde kor gla' han va' i ho. Svaret va' ikkje like oppmuntrande. Dottere ville berre veta kor høg promillen va'.

- Ikkje et gitarfingrane

Utenfor Bestefarstova går de tre gamle damene som skal lære Olav å ri. De er alle litt kortbeinte fjordinger som ikke er større enn at det nesten går an å bruke beina som støttehjul.

— Fjordinga e'kje fine nok før dei fleste miljøena som driv og rir, hevder Geir.

— Nei me frå utkanten har vel aldri vore gode nok.

Olav klør forsiktig den ene damen bak øret.

Men først skal de 60 villsauene til Geir ha litt godsaker. Det betyr gamle brød som de stormer til og slåss om.

De flokker seg særlig rundt Yvonne, som har en pelsaktig jakke på seg. En stund er hun engstelig for at de skal være sulten på mer enn brød, og kjefter på de mest innpåslitne som breker høyest.

— Ikkje snakk med mat i monnen har eg sagt.

Olav føler også nærheten litt beklemmende.

— Ikkje et gitarfingrane mine.

Kos og kaos

Det er fingrene og stemmen han stort sett har levd av siden han var ferdig som førskolelærer i Bergen på slutten av 70 tallet.

Noen få år i barnehage ble det før artistlivet tok han for fullt.

— Og so hadde eg nyleg eit år som musikklærar i ein barneskule i Bærum.

— Ka va gale me da? Yvonne lurer.

— Ikkje noke gale. Da vart ein blanding i myllo kos og det komplette kaos.

På Hjelmåsen gård har Geir forberedt litt mer kos før alvoret på hesteryggen begynner.

De to artistene skal først få prøve seg med hest og vogn. Han tar ikke sjansen på å skremme vettet av en sart førskolelærer, så her skal hesteopplæringen skje gradvis.

Det er den snart 30 år gamle Linja som drar de to innover gårdsveien på Hjelmås. Det er bare en litt dårlig lukt som bryter romantikken. Yvonne ser stygt på Olav, men han blånekter og peker frem på Linja.

Konfekt fra Hawaii

For noen år siden kjørte Geir et annet par akkurat på denne gamle grusveien. De var fra Hawaii og var på leting etter røttene sine i Norge. Ved hjelp av bygdebøker fant Geir det de leitet etter.

— Eg kjørte dei med hest te enden tå denne veien. So pekte eg på garden dar og sa te kånå at her kjem bestefar din i frå.... Eg trur eg den einaste her på Lindås som har fått konfekt frå Hawaii.

Yvonne tar tømmene og styrer hesten ut i gresset.

— Eg vil prøva å kjøra litt offpist.

— Da va' helst før at ho Linja sku få gå litt nakjen rondt i matfatet. Kan du tenkja deg kor godt da må vera.

Yvonne har aldri manglet innlevelse.

- Kan du piska, kan du ri.

Olav føler seg klar for salen.

Fotografen er også klar når popstjernen setter venstrefoten i stigbøylen. Men nei, det gikk nesten skuffende bra. Den godmodige lille hoppen kler rett og slett Olav Stedje.

— Kan du ri då, Yvonne? spør han en smule hovmodig fra salen.

— Kan du piska, kan du ri, e' no min filosofi.

Hun vil ri videre på Linja som hun allerede er blitt så godt kjent med.

Det går ikke fort. Og det er vanskelig å si hvem som har styringen. Men langs grusvei og sti lunter de av gårde i det tempoet som passer de gamle hoppene.

Nede ved Hjelmåsvatnet har Geir satt fire garn som de to cowboyene skal trekke.

Kjenne ho Linja på lukte

Nede av hesten er Yvonne mest interessert i bringebærene langs stien.

— Men va' da ikkje dar hesten din nett tissa då, lurer Olav.

Yvonne lukter på bærene.

— Nei. Detta e'kje ho Linja, sier hun og spiser videre.

Hele 17 ørreter drar de to opp av Hjelmåsvatnet.

Det blir rene postkortidyllen nede med vannet. Fisken i garnet er kommet på grillen, og de som overlevde vaker der ute. Det er oppholdsvær og ett av de øyeblikkene du føler at livet er god mot deg.

— E' da med deg so med Bjørn Eidsvåg at da berre e' voksne dame på konsertane dine?

Olav drar litt på det.

— Da veit eg ikkje, men eg lura av og te på om mennene som e' dar, e' komt dar heil frivillig.

Noen må ha gjort det, for det er ikke så rent få menn i fanklubbens hans. Brann-spilleren Eirik Bakke og en rekke andre sogndøler er blant medlemmene.

Olav Stedje har klart å bli profet i egen hjembygd. Men om det skylles sangen eller polet, er han ikke helt sikker på.

Snakk om idyllisk dag med snurrebarten. Han var litt lavere enn på TV, men fjordingen var ikkje so høg, ho heller. Koseleg på sleden, sjølv om hesten fjerta litt. Tilløp til romantikk i båten. Olav er ein god roar, og eg trur han vart imponert over garndragingsteknikken min. Stedje kan eta skulebolla uten å få kokos i barten. Eg følte absolutt at vi vandret saman.

VILLE STREKE: For at Yvonne Algrøy skulle få lære Olav Stedje å ri forlangte han hester som ikke var større enn at han selv kunne streke om det gikk for fort. Nå er heller ikke Olav så fryktelig stor, så noen kjempehester ble det ikke.
Christiansen, Roar
Det var idyll og nesten tilløp til romantikk da Yvonne dro garn i Hjelmåsvatnet, mens Olav rodde og nøt det hele.
Christiansen, Roar
Christiansen, Roar
Hele 17 ørreter ble det fra fire garn...
Christiansen, Roar
- Og grilla aure e'da besta ein Vestlandscobboy kan få, slår Olav Stedje fast.
Christiansen, Roar