Flyet, av typen Focke Wulf, ble hevet fra sjøen 1. november 2006. Siden har det ligget mye av tiden i store ferskvannskar for å få vekk mest mulig salt, som ellers ville «spist» opp metallet.

Nå står det under tak i en stor verkstedbygning på Herdla. Her har Museum Vest ansvaret for flyet, men har overlatt organiseringen av det praktiske arbeidet til Herdla museum.

Trenger dugnadsinnsats

Men museet og flyentusiastene bak redningsaksjonen, trenger hjelp av kyndige folk. Derfor har Museum Vest allerede fått ansatt en mekaniker i 40 prosent stilling til å lede arbeidet, men de trenger mer folk med rastaureringserfaring, med på laget.

– Vi har bruk for mye dugnadsinnsats, og noen fagfolk har allerede meldt seg, sier museumsstyrer Gunnar Furre.

– Foreløpig er vi ikke kommet så langt at vi kan benytte oss av ekstern hjelp. Først måtte vi få på plass infrastrukturen, med hus og verktøy, sier han.

– Men til våren er alt klart, legger han til.

Stålet er som nytt

Da vi var i hangaren, holdt mekaniker Frank Misje på å sveise sammen et stativ flykroppen skal stå på. Da blir det enklere å komme til fra undersiden.

Ved første blikk ser flyet ille ut, men når vi studerer det nærmere, viser det seg at stålet er som nytt. Mange steder er originalmalingen fortsatt på. Bolter og mutrer glir helt fint.

Selve flykroppen er av aluminium, og noen steder ser også den upåvirket ut etter 63 år i sjøen, mens andre plasser er aluminiumen tært bort.

Manualer til hver skrue

Motor, hovedvinge, halevinge og haleror er tatt av. Nå skal noen av platene i skroget fjernes for å gi tilgang til flykroppen fra innsiden.

– Vi har manualbøker som viser hver skrue. Det gjør jobben enklere, sier Svein Ove Agdestein, avdelingsingeniør ved Bergen Museum.

Forklaringen på at flyet har holdt seg så godt i sjøen, ligger i girhuset og noen andre deler som er støpt i magnesium. Disse har virket som en katalysator, eller anode. Så lenge saltet tærte på magnesiumet, fikk de andre metallene være i fred.

Derfor så motoren nærmest ut som en grøt da flyet ble tatt opp fra sjøen. Men inni denne grå massen ligger motordelene i stål, like hele. Agdestein har renset en sylinderventil, og den er like fin som ny.

Fremdeles luft i dekket

Utenfor verkstedshallen ligger hovedvingen. I løpet av noen dager skal også den inn i hallen.

Inne i vingen ligger flyunderstellet. Hjulene ser nesten nye ut. Sannsynligvis er dekkene fortsatt fylt med luft. På siden står merkenavnet Continental.

Den hydrauliske stempelarmen er like blank som i 1943.

– Hvor mye har dere tenkt å gjøre med flyet?

– Det har vi ikke helt bestemt oss for ennå. Vi får først se litt mer på tilstanden. Ytterpunktene er å stille det ut som det er, eller vi kan prøve å bygge det opp mest mulig komplett ved hjelp av deler fra andre fly, sier museumsstyrer Gunnar Furre.

Her er motoren den største utfordringen. Det lå en fabrikkny motor på Fornebu for noen år siden, men den ble dessverre gitt vekk. Det er ikke enkelt å skaffe «nye» deler, men gruppen har to vrakmotorer i sikte. Det er mulig at det går an å sette sammen deler fra disse tre slik at motoren blir noenlunde komplett, i hvert fall slik at den kan monteres i flyet tilsynelatende hel.

Enkel konstruksjon

– Det aller viktigste er tross alt å stoppe korrosjonen, sier Agdestein.

Fortsatt er det salt og skitt inne i konstruksjonene, derfor må delene løsnes og behandles. Noen smådeler er lagt i dieselkar, og haleroret, som ligger løst på gulvet, er også dusjet med diesel.

Flyet er enkelt konstruert, med tanke på at det skulle være raskt å reparere. Motoren er festet med bare fire bolter, det samme er hovedvingen. Men det var kraftige saker tross alt. Motoren, en BMW-maskin, var turboladet, med bensininnsprøyting, 42 liter sylindervolum og 1600 hk. Flyet var likevel lett, tomt veide det 3500 kilo.

Knut Strand
Knut Strand
Knut Strand
Knut Strand