• Det blir mye «tenk hvis» før jeg sovner om kveldene, forteller Jan Kvamsdal. Han måtte kaste alt og springe ut på dekk da hurtigruteskipet M/S «Nordlys» begynte å brenne.

Det er mye som ligner på hverdag igjen for Jan Kvamsdal.

— Det var godt å komme hjem igjen og få det som har skjedd litt på avstand, sier han.

Jan kom hjem til hytten på Marihaugen på Askøy mandag etter ulykken. Tingene sine har han fått tilsendt av rederiet.

— Det går bedre nå. Men jeg tror fortsatt ikke det har gått opp for meg hva det er jeg har vært med på, sier 46-åringen.

- Måtte bare komme meg ut

Da M/S Nordlys begynte å brenne utenfor Ålesund om morgenen 16. september, var Jan oppe ved ansattelugarene.

— Til vanlig jobber jeg i «stersjen», der vi vasker opp det som kommer inn fra spisesalen, sier han.

Denne morgenen holdt han på med forefallende ting andre steder på båten. Han var oppe på 5. dekk da han kjente røyklukten.

— Det veltet svart røyk opp fra trappen. Jeg skjønte at jeg bare måtte komme meg ut, sier han.

Forberedte seg på å hoppe

Han forteller at han ikke visste hva som ventet ham da han kom ut på dekk.

— Jeg forberedte meg på at jeg kanskje måtte hoppe. Det er klart jeg var redd, sier han.

Jan kom seg ut på dekk, hvor det allerede hadde samlet seg mange passasjerer og kollegaer.

— Vi begynte å klargjøre livbåtene og sørge for at alle passasjerene fikk livvester. Men etter litt gikk vi tom for livvester på den siden av båten vi var på, sier han.

Jan skulle egentlig mønstre inne på 5. dekk ved en nødsituasjon.

— Det var bare å glemme. Der var altfor mye røyk, sier han.

Holdt pusten mens de hentet livvester

På grunn av røyken gikk det kun an å oppholde seg på den ene siden av hurtigruteskipet.

— Men vi måtte jo få tak i livvester til alle. Det endte med at vi byttet på å springe gjennom korridoren til andre siden for å hente flere vester, mens vi holdt pusten, forteller han.

Jeg gjenopplever brannen i hodet

Jan Kvamsdal

Det var også noen passasjerer som måtte geleides over på den røykfrie siden av dekket.

Samtidig kom det til flere båter rundt hurtigruten.

— Det var betryggende. Jeg følte meg sikrere da. Men vi visste jo ikke hvor alvorlig brannen var. Det gjaldt å få folk i livbåtene, sier han.

- Godt å snakke med de andre

Idet taubåtene nesten hadde fått «Nordlys» til kai, ble livbåten Jan satt i låret.

— Jeg kjente at nå var det bare å komme seg av. Men folk var veldig rolige hele tiden. Jeg er stolt av hvordan vi håndterte det, sier han.

Etter de hadde kommet i land ble de som hadde vært om bord sendt med buss til Rica Parken hotell i Ålesund.

— Vi fortalte hverandre hvor vi hadde vært og hva vi hadde sett. Jeg hadde jo ikke peiling på hva som hadde skjedd på de andre delene av båten, det var godt å få det litt ut, sier han.

Får mange spørsmål

Jan tilbragte fire dager på hotellet sammen med de andre. De hadde samtalegrupper og snakket med krisehåndteringsteamet.

— Det hjalp veldig, de var utrolig flinke, sier han.

Så dro han hjem til hytten på Marihaugen.— Vi holder kontakten, vi som var om bord, så jeg har alltid noen å snakke med, sier han.

Jan forteller at han får mange spørsmål fra kjente om det som har skjedd.

— Jeg blir litt lei, og det blir kanskje litt kortere versjoner hver gang jeg må fortelle det. Men jeg skjønner jo at folk spør, sier han.

- Jeg tenker mye på det

Jan forteller at det har blitt mye «tankekjør» etter at han kom hjem.

— Jeg gjenopplever brannen i hodet, forteller han. - Det hender jeg har mareritt. Jeg våkner av at jeg drømmerom røyken eller evakueringen, sier han.

Det er verst om kveldene.

— Jeg blir liggende våken og tenke på det. Jeg tenker mye «hva hvis...». Brannen brøt ut like før vi skulle til kai i Ålesund, i fint vær. Tenk hvis vi hadde vært på Stad i stampevær, hvor mye verre det kunne ha gått, sier han.

Vil jobbe på hurtigruten igjen

Også Jan er inne på Facebook-gruppen de ansatte har opprettet etter ulykken.

— Jeg finner mye støtte der, både fra dem som var om bord og andre kollegaer, sier han.

Jan er ikke i tvil om at han vil jobbe på hurtigruten igjen. Om en stund.

— Først må jeg få dette litt på avstand. Men det er en fantastisk arbeidsplass, kollegaene blir som en familie nummer to. Og rederiet har virkelig stilt opp for oss, sier han.

MANGE TANKER:- Jeg tror ikke noen som ikke var der kan forestille seg hvordan det var, sier Jan Kvamsdal.
DINO TRTO