Flesland, i går formiddag. Mellom forretningsfolk og hjemvendte ferierende smetter en middels stor franskmann med en liten sekk på ryggen og en stor svart koffert på slep. I sekken har han skift til fredagens konsert på Røkeriet USF. I kofferten har han bandet sitt. Musikerne klager ikke. De er vant til behandlingen. Dessuten består de av like deler Meccano og deler fra gamle cd— og platespillere.

Robotmusikantene hans består som regel av et instrument han har skrudd en ramme av Meccano på, med minst én motor. Motorene plukker strenger, trykker tangenter, dasker på trommer eller gjør andre ting musikanter gjør.

Best til å spille Meccano

— Jeg har bygget Meccano hele mitt liv, forteller Pierre mens vi kjører inn mot Bergen sentrum. Det var først i voksen alder han for alvor begynte å lage musikalske roboter.

— Foreldrene mine skulle flytte, og da kom jeg over de gamle Meccano-eskene. Påskuddet til å bruke dem til å spille konserter kom en gang jeg skulle spille solo. Jeg syntes det ble så sped lyd, samtidig kunne jeg ikke hyre inn flere musikanter, forklarer Pierre.

Å stille som enmannsorkester med basstromme på ryggen og kastanjetter på knærne ville kanskje heller ikke falt i god jord. Men å bygge sitt eget band, se det var det ingen som hadde sagt ikke var lov. Pierre begynte å bygge små, mekaniske musikanter som dunket og klunket på instrumenter, mens han selv spilte for eksempel trombone eller fiolin. Han trakterer nemlig en del instrumenter.

— Det instrumentet jeg mestrer best er Meccano, gliser han. Han er stolt av ikke å ha noen formell utdannelse som musiker.

— Jeg driver med dette profesjonelt - i den forstand at det er dette jeg tjener penger på. Men jeg har ikke studert musikk, forklarer han.

- Vil bryte regler

Pierre har i stedet studert fransk litteratur på universitetet. Det er derfor han ikke skriver.

— Om jeg hadde skrevet, ville det vært ekstremt teknisk komplisert. Det er slik jeg har lært det. Når du studerer noe, lærer du deg reglene. Du lærer hva som er «riktig», altså rammeverket som begrenser deg, forklarer han.

Kunst handler om å bryte reglene, og det skal fungere på et intuitivt plan, mener Pierre. Derfor vil han studere det minst mulig.

— Jeg er en dyktig amatørmusiker. Profesjonelle musikere følger regler. De spiller musikken perfekt. Det er ikke nødvendigvis veldig kreativt. Det blir mer som å være en tekniker på en fabrikk.

— Eller en robot?

— Nettopp, gliser Pierre.

Sjarmerende feilspill

Ikke at Pierres roboter spiller perfekt. Når han senere på ettermiddagen setter de tre medbrakte musikantene sine sammen, forstår vi hva han har å stri med. Robotene spiller nemlig i utakt. Eller, rettere, de spiller i hver sin takt. På det meste har Pierre hatt rundt 15 roboter på scenen samtidig. Ikke rart det ble vanskelig å svelge for noen kritikere.

— De var sjokkerte over at det ikke gikk i takt. Selv synes jeg det egentlig er mer sjokkerende at musikk på død og liv alltid skal gå i takt, sukker Pierre. - Maskinene mine går i takt, men i hver sin. Og de spiller feil, men de spiller i alle fall samme feilen hver gang. Da blir det på en måte litt sjarmerende, gliser han.

Det er ikke bare Pierre som bygger denne ettermiddagen på Røkeriet USF. Han skal opptre på Transformators jubileum. Nøyaktig hvor mange år klubben er, er det ingen som vet helt sikkert. Feire skal de uansett. I tillegg til Pierre har de hyret inn kanadiske Caribou og flere norske artister, blant annet Kaptein Kaliber lydutleie, som består av en pingvin som spiller orgel inni et lite hus.

Roboter på soloturné

I kveld står Pierre på scenen sammen med sine assistenter og akkompagnerer dem på flere instrumenter. Artig nok ikke på fløyte, slik programmet hevder.

— Nei, det er feil. Jeg kan ikke spille fløyte. Jeg pleier ikke å si dette, men jeg hater fløyte. Jeg vet ikke egentlig hvorfor. Kanskje fordi jeg drev og flyttet en stund, og i hver ny leilighet jeg fikk, hadde jeg en nabo som spilte fløyte. Jeg ble forfulgt av fløyte. Det var nok derfor.

Han skrur sammen den flunkende nye trommemaskinen sin som debuterer i kveld.

— Jeg er veldig spent på den, forklarer Pierre.

— Har du døpt den ennå?

— Nei, jeg gir dem aldri navn. Jeg trenger ikke det for å skille dem fra hverandre, vanligvis bruker jeg dem en stund, og så bygger jeg nye. Det vil si, noen av dem lager jeg installasjoner av. Det var ikke min idé, altså. Jeg ble overtalt til det. Noen mennesker mener det er kunst, sier han og trekker på skuldrene.

— Det er jo kjekt, så får de reise på turné på egen hånd.