1944:På barnehjemmet Sonnenwiese noen mil fra Leipzig sitter lille Aud Rigmor med sine blonde lokker. En bedårende pike med norsk mor og tysk soldatfar. Helt alene i verden. Og selvsagt helt uvitende om at hun mange år senere på sett og vis skal bli en del av den kalde krigen.

2012:— Min fostermor sa at jeg ikke hadde foreldre, men fortalte at min biologiske mor var norsk, forteller Aud Rigmor Harzendorf (71).

Hun er bosatt ikke langt fra barnehjemmet i Kohren-Sahlis, der hun bodde som liten. Aud Rigmor var blant de siste norske barna som var igjen på Sonnenwiese mot krigens slutt. En nabo av barnehjemmet, krigsenken Adelheid Helbig, forbarmet seg over treåringen med de lyse krøllene.

BARNEHJEMMET: Det var en nabo til barnehjemmet Sonnenwiese, en krigsenke, som forbarmet seg over den norske jenten med de lyse krøllene. Om lag 80 norske barn ble sendt til dette barnehjemmet under og etter annen verdenskrig. Rundt 30 av disse ble værende i området som i 1949 ble en del av DDR.
FRANKA BRUNS

Rundt 250 barn mednorsk mor og tysk far ble sendt til Tyskland under og like etter krigen, fordi deres mor ikke kunne eller ville ta vare på barnet. Disse var bare noen få av over 8000 barn med samme opphav, født mellom 1941 og 1946. Noen av dem som ble sendt til Tyskland, fikk en helt spesiell skjebne.

Aud Rigmor Harzendorf er en av disse. Et såkalt lebensbornbarn, et uskyldig krigsprodukt. Og et nyttig menneske både for nazistene og kommunistene.

— Jeg ble på en måte misbrukt to ganger.

Hun virker ikke bitter. Sier hun hadde en fin barndom og at hun fikk mye kjærlighet fra sin fostermor. Men det var et sjokk da hun som 21-åring oppdaget at hun var statsløs, og mange år senere fikk vite at noen hadde utnyttet identiteten hennes til å spionere i Vesten.

Etter annen verdenskrigble Sonnenwiese og landsbyen Kohren-Sahlis liggende i den sovjetiske sonen, som senere ble DDR.

Ifølge historiker Kåre Olsen ble vel 80 av de rundt 250 norske barna værende igjen i Tyskland etter krigen. Om lag 50 av disse ble adoptert av foreldre i Vest-Tyskland. Resten ble boende i DDR. Men der var det problematisk å få til inspeksjon i hjemmene, slik man har før adopsjon innvilges. Derfor ble ikke disse barna adoptert på vanlig måte og fikk heller ikke tysk statsborgerskap, men vokste likevel opp som borgere av DDR.

I 1962 skulle Aud Rigmor gifte seg, og trengte sin fødselsattest. Samtidig oppdaget hun at hun i praksis var statsløs.

— Jeg sendte et brev til Oslo kommune og ba om attesten. Dette brevet må åpenbart ha kommet i hendene på det hemmelige politiet.

I 1965 mottok hun sitt tyske statsborgerskap. Kort tid etter fikk hun besøk av en representant fra myndighetene, som ba om å få utlevert fødselsattesten.

— Jeg lurte på hva han skulle med den, men ga den likevel fra meg. Etter flere uker fikk jeg attesten tilbake.

Hun fattet mistanke om at regimet kanskje ville utnytte dette på et eller annet vis, men gjorde ikke noe mer med det. Man gjorde gjerne ikke det i DDR.

Hittil er tre identitetstyverier fra norskættede lebensbornbarn blitt avslørt. Det er uklart om det finnes flere. Men det kan neppe dreie seg om mange, mener historikere vi har snakket med.

Det er kun ett kjent tilfelle der en Stasi-agent forsøkte å infiltrere en norsk familie. Østtyskeren Heinz Hempel tok i 1966 identiteten til Ludwig Bergman, som også var et "Sonnenwiese-barn", og dro rundt som spion i Norge, Vest-Tyskland og Østerrike.

Da han i to omganger bodde i Oslo, var han også på besøk hos sin "mor" og "halvsøsken" i Haugesund. Hans siste "opptreden" som Ludwig Bergman var i "morens" begravelse i 1983. Ikke lenge etter fikk de norske søsknene vite – av norsk overvåkingstjeneste – at det var en falsk halvbror de hadde møtt. Senere ble de kjent med den egentlige Ludwig, da han var på besøk i Haugesund noen år før han døde.

Spionen som stjal Aud Rigmors identitet, brukte hennes fars etternavn, Graefe. Stasi-agent Aud Rigmor Graefe dro til Norge i 1969 og skaffet seg norske papirer, før hun flyttet til Østerrike og senere til Brussel, der NATOs hovedkvarter sannsynligvis var av stor interesse. Hun skal aldri ha besøkt "familie" i Norge.

— Har du noen gang truffet dobbeltgjengeren din?

— Nei, det har jeg ikke. Men jeg har sett et foto av henne. En flott dame, sier Aud Rigmor.

Det var norske filmfolksom i 1990 hjalp henne med å oppklare sitt eget opphav. Like etter sammenslåingen av Øst- og Vest-Tyskland, under et politisk arrangement i Leipzig, støter hun på et TV-team fra NRK, og ber dem om råd. De anbefaler henne å kontakte Riksarkivet i Oslo. Der får hun rede på navnet til sin far, Rudi Graefe, som døde i 1965. Han hadde bodd i Schwarzenberg, ikke langt unna der hun selv bor. Hun finner også informasjon om moren, Karen Edgren, som bodde på Østlandet.

Aud R. Harzendorf 08.jpg

Ikke lenge etter reiste hun til Norge. Der møtte hun sin mor kort tid før hun døde, og fant også en eldre halvbror. Farens familie har hun truffet, men ikke opprettholdt kontakten med. Med tanke på stemningen som var i Norge etter krigen, forstår Aud Rigmor at moren ikke prøvde å få henne tilbake. Men hun tror at moren ikke ønsket å dø med hemmeligheten om datteren hun fikk med den tyske piloten.

Etter at hun fant ut av sitt opphav, stiftet hun en forening for å hjelpe andre i samme situasjon. Hun kjenner til fem–seks fra barnehjemmet Sonnenwiese som vokste opp i samme området. Alle har nå fått oppklart sin bakgrunn.

Sannsynligvis ville Aud Rigmor hatt et annerledes liv, og kanskje også følt større skam, om hun hadde vokst opp i Norge i stedet for Tyskland.

Aud R. Harzendorf 01.jpg

— Hvordan ser du tilbake på ditt liv i Tyskland med tanke på alt som er skjedd?

— Jeg har hatt et godt liv. Jeg har en datter, to barnebarn og også to oldebarn. Og jeg har kontakt med min norske halvbror, sier Aud Rigmor Harzendorf.

Sin egen datter kalte hun opp etter sine to mødre – Karen Adelheid.

KILDER: Kåre Olsen: "Krigens barn", Der Spiegel, Los Angeles Times, Aftenposten

TO LIV: Aud Rigmor Harzendorfs liv ligner på det som utspilles i kinoaktuelle "To liv". Under annen verdenskrig ble hun sendt til barnehjemmet Sonnenwiese i Sachsen. Hennes norske identitet ble senere gull verdt for det østtyske sikkerhetspolitiet. - Jeg har hatt et godt liv, sier hun.
FRANKA BRUNS