TRUDE HAUG

De to brevvenninnene er på vei til vernissasje på Carl Larsson-utstillingen i Stenersen-bygget. Marianne Nilsson er i dag intendant på Carl Larsson-gården i Sunborn i Dalarne og Elin Steffner underviser på Laksevåg videregående skole i kunstfag. Men da de sendte sine først brev i 1956, var de begge elleve år gamle skoleelever.

— Jeg gikk på Sandviken skole, som er revet i dag. Vi trakk lodd om hvem som skulle få brevet blant de 27 jentene i klassen, og det ble meg som fikk det, sier Elin, og ser fremdeles ut som hun har vunnet det store loddet.

— Å vinne i Lotto kan andre gjøre, jeg har vunnet et vennskap, sier hun fornøyd.

Pennevenn og bil

Samme år som brevvekslingen startet, kjørte Mariannes familien på fire fra Sverige for å besøke Elins familie som da bodde på Christinegård, i en treroms leilighet. Det ble plass til alle, fem barn og fire voksne. Og da familiene til Marianne skulle returnere til Sverige fikk Elin tilbud om å bli med.

— Jeg hadde aldri vært lenger enn til Bergsdalen, og nå misunte alle i strøket meg som både hadde svensk pennevenn, og i tillegg kjente noen som hadde bil. Dessuten hadde familien med bokser med ananas og tutti frutti, for det visste de at det ikke fantes her, forteller Elin.

På turen til Sverige sov de i ett telt og Elin kan den dag i dag huske at de stoppet i Røldal, Oslo og Karlstad.

— Elin, du bor i et vakkert land, sa de til meg, og jeg tenkte at ja, det stemte, men jeg hadde jo ikke sett det før jeg heller, ler den tidligere tekstildesigneren.

Karin Larsson

Både Marianne og Elin har skiftet beite siden de ble voksne. Før Marianne dristet seg til å søke jobb på Carl Larsson-gården arbeidet hun i bank, mens Elin var tekstildesigner. Hun har jobbet både for utenlandske bedrifter, som f.eks japanske, og norske, inntil tekoindustrien i landet ble så godt som lagt ned.

— Marianne har alltid gjort fantastiske saker. I går holdt hun foredrag i svensk-norsk forening om Karin Larsson, konen til Carl Larsson, sier Elin.

Marianne mener Karin Larsson på mang måter var en like stor kunstner som mannen. Da hun kom til Carl Larsson-gården la hun med en gang merke til Karin Larssons fantastiske duker. Hun er så glad for at hun skiftet jobb og havnet der hvor hun er nå.

— Jeg skulle ønske mange fikk anledning til noe sånt. - Det har berikat mitt och min makes liv på et oerhört sett, sier hun, og viser frem nålen som hun har fått av dronning Silvia. Jobben som intendant medfører utstillinger og reiser, og Carl Larsson-gården har også bidratt med bilder og møbler til utstillingen i Bergen.

Noe eget med et brev

Det har gått bra med språket. Det er lettere både for nordmenn og svensker å forstå hverandre enn å forstå en danske, mener de.

— Men er de ikke gått over til å sende sms-meldinger eller e-post?

— Å nei, men vi er nok begynt å bruke telefonen mer nå. Det er fint å høre stemmen til hverandre. Likevel er det noe eget med et håndskrevet brev med frimerke. Et brev går langsommere og gir mer tid til refleksjon, mener Elin. De nye kommunikasjonsformene går vel kjapt, tror hun, og ler litt over sin egen gammeldagse innstilling.

— Ja, er vi så prektige, spør venninnen. Og så skratter de.

Men hvorfor Marianne valgte akkurat Bergen da hun skulle skaffe seg brevvenninne, det kan hun ikke svare på. Men et blinkskudd ble det.

VENNSKAP. «Du skal veta att det är inte bara en gång mina tankar har varit hos dig den sänaste tiden», står det i det seks siders brevet fra Marianne Nilsson til Elin Steffner. Og så ler de og koser seg over brevkontakten som utviklet seg til ekte vennskap. <br/>Foto: VEGAR VALDE