Nå skal Dagfinn Winje undersøke dem for femte og siste gang, 20 år etter. Det gjør Winjes forskning unik på verdensbasis.

Aldri har traumene etter en trafikkatastrofe vært fulgt opp over så lang tid. Vanligvis avsluttes slike psykologiske langtidsstudier etter to-tre år.

– Dette er et understudert felt. Jeg er blitt overrasket over våre funn i hele denne perioden. At det er så mange som sliter så mange år etter en slik ulykke lærte ikke jeg på studiene, sier psykologen.

Winje fulgt dem tett, både familiene til dem som omkom, og til dem som overlevde. Han gjorde omfattende undersøkelser av barn og voksne ett, tre, fem og ti år etter ulykken. I høst skal han foreta den aller siste undersøkelsen av dem.

Betydelige reaksjoner

Ett år etter ulykken hadde de rammede betydelige traumereaksjoner, viser Winjes forskning.

De hadde invaderende bilder, unngåelsesatferd og økte spenninger i kroppen. De var irritable, skvetne, og hadde søvnproblemer.

– Resultatet var overraskende. 80-90 prosent av dem hadde betydelige posttraumatiske reaksjoner. Det hadde vi ikke forventet den gang, forteller Winje.

Ti år senere viste undersøkelsen at halvparten av de voksne fremdeles slet med slike reaksjoner. De hadde klare symptomer på såkalt PTSD, posttraumatisk stresslidelse. 18 prosent av barna hadde PTSD-relaterte plager.

Katastrofen i ettertid

Ulykken i Måbødalen rystet både Norge og Sverige den 15. august 1988. Den kvelden kolliderte en buss med betongkarmen i nedre åpning av Måbøtunnelen. I bussen var 23 skoleelever og 11 foreldre fra småbyen Kista utenfor Stockholm.

12 barn og fire voksne omkom. Det er fremdeles en av de verste veiulykker i norsk historie.

I dag er Dagfinn Winje førsteamanuensis i klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen. Den gang var han sjefpsykolog ved Haukeland sykehus, og ledet det psykososiale støttearbeidet med de rammede familiene i uken etter ulykken.

– Da vi ett år senere spurte om de ville delta i forskning, var de veldig motiverte for å være med.

En skikkelig lærepenge

Sammen med Winje dro barnepsykiater Annicken Ulvik til Kista.

– Det var en veldig fin start, det å møte dem hjemme. Anniken satt i barnerommet og intervjuet barna, jeg satt i stuen og intervjuet foreldrene.

Den gangen syns Winje det ar spesielt var at mange av rommene til de avdøde barna sto fullstendig urørt.

– Her stenger de av og lukker igjen, tenkte jeg. Men jeg tok så grundig feil! Rommene var ikke stengt, men ble brukt aktivt. Foreldre og søsken kunne ta seg en hvil på sengen, de tok frem personlige ting og så på dem. Det var en viktig del av sorgprosessen, forteller Winje.

– Det var en skikkelig lærepenge for meg. Det var en av de tause sidene av sorgen vi ikke kunne så mye om den gangen.

Forebygge PTSD

Det er gått ti år siden Winje sist var i Kista og snakket med familiene.

– Vi mener vi ikke ripper opp i ting og gjør dem verre. Over 90 prosent av deltagerne sier at de opplever det positivt hver gang vi har snakket med dem, sier psykologen.

– Det er gått ti år nå, det blir spennende å se hvordan det går med dem, både på godt og vondt.

Winje skal blant annet undersøke de som hadde PTSD, og prøve å finne ut hva som skiller denne gruppen fra dem som ikke hadde slike symptomer.

Winjes forskning viser blant annet at de som hadde betydelige søvnproblemer ett år etter ulykken hadde større risiko for å utvikle PTSD ti år senere.

– Vi har funnet at man bør ta søvnproblemer på alvor. Det er noe som virkelig tar krefter fra traumatiserte mennesker, sier Winje.

Barna skal undersøkes

For psykologene var det nytt og ukjent å kartlegge reaksjonene til så mange barn og unge samtidig. Både de skadede og de døde barna hadde søsken.

– Den gangen lærte fagfolk at barns traumereaksjoner var overflatiske og kortvarige. Det viste seg å være feil. Nå har de rammede vokst inn i en helt ny alder etter 20 år, og det kan tenkes at det er blitt både en slags styrke og sårbarhet av det de opplevde. Og som de senere har vært nødt til å håndtere. Det skal vi begynne å undersøke nå.

For Winje har forskningen vært berikende. Men han syns det er greit å avslutte i høst.

– Selve datainnsamlingen i Måbødal-prosjektet stopper nå, etter 20 år. De svenske familiene har gjort en formidabel innsats for å hjelpe mennesker som blir rammet på samme måte, sier Dagfinn Winje.