-   Sulekha!

Teatersjefen vinker sitt nye stjerneskudd frem til seg. Agnete Haaland har plassert sine knallrøde, glinsende Dr. Martens på en plastkasse.

Premierefestdeltakerne hyler, roper «bravo!», tramper i gulvet og jubler.

Sulekha bare smiler og smiler. Hun er hentet inn til DNS for to år.

- Det er helt rått. Det blir som å gå på skole – med lønn, smiler den normalt pratsomme nordlendingen som flyttet sammen med mor og to søstre fra Kenya til Harstad for snart 20 år siden.

Hun ler og forteller at hun ikke helt visste hvem Agnete Haaland var, da hun ba Sulekha flytte til Bergen i fjor. DNS’ første kvinnelige sjef sier at Sulekha er enormt begavet.

- Jeg har sett henne i tre forskjellige sammenhenger, og tenkte: «Henne vil jeg ha til Bergen!» Hun har et enormt potensial, erklærer Agnete.

«RRRRR!»  Mamma Safia Yusuf Abdi presser seg forbi kulturminister Anniken Huitfeldt og andre mer eller mindre kjente fjes mens hun lager den høye, uvanlig gjennomtrengende «RRRRRRR»-lyden med tungen helt fremme i ganen et sted, hun roper «Sulekha!» og vifter med en blomsterbukett.

Den somaliske sykepleieren har nordnorsk tonefall og er lett å legge merke til i denne forsamlingen. Hun er den eneste i lokalet med svart sjal surret rundt hodet og et rødt sjal om halsen, synlig stolt nå. Sulekha sperrer opp øynene i to sekunder før de to klemmer lenge. Det ser ut som at Huitfeldt tørker en tåre.

Mens den ene etter den andre tar ordet der fremme, skåler i champagne og forteller hvor flinke alle de andre har vært, står mor og datter tett. Safia stryker Sulekha og masserer nakken hennes.

FOR FEM OG  en halv time siden satte DNS-debutanten seg ned foran speilet på maskeavdelingen, et knøtt lite lokale. Skuespillerne kommer inn én etter én for å få rett sminke. Stillheten er konsentrert. Sulekha forsvinner lydløst ut på jakt etter saltvannsdråper. Hun har sminkestøv i øyet, og det svir. Maskeansvarlig Mette Noodt står et øyeblikk uvirksom, hun ser fokusert ut. Siren Jørgensen slenger seg ned i stolen foran henne.

- Jeg skulle ikke vært her ti på halv?

- Jo, det skulle du, slår Mette vennlig fast.

- Helvete! Jeg lover å ikke komme for sent neste gang! Ingrid, er du en engel og lakkerer neglene mine?

Siren skal snart imponere i sin første hovedrolle, med militærgrønne negler, som Mor Courage. Senere i kveld skal hun stå i regissørens armkrok i svart og rød premierekjole og smile foran alle på festen, mens de jubler og roper «Siren! Siren!».

- Ha det! Husk maskara!

Maskeansvarlige Mette roper etter ferdigsminkede Mor Courage, som forsvinner like raskt som hun kom.

- Husk maska-ha-ra!

Siren lager ekko med operastemme mens hun danser bortover korridoren.

Sulekha har skiftet nå, til snekkerbukse, hettejakke og røde Converse. 30-åringen setter opp en uskyldig mine.

- Ser æ ut som at æ e’ tretten år no?

Hun er den som leder oppvarmingen. Beveger seg grasiøst. Tar raske armhevinger, har smil i stemmen. Skuespillerne peser.

- Ti til! Tettere armer! Kom igjen!

De varmer opp stemmene, rare lyder stiger mot taket høyt der oppe. De ligger rolig på scenegulvet og puster.

- I natt drømte jeg at Marit sa jeg ikke måtte sparke Veslemøy i rumpen, mumler én av skuespillerne.

- Jeg drømte at jeg var på mentalsykehus, repliserer en annen.

Om en halvtimes  tid skal alle setene foran Store Scene fylles opp. Koreograf Patrick King skal løfte det ene benet sitt over en stolrygg og gli ned i et sete nær scenen, så elegant at bevegelsen nesten er umerkelig.

Han synes hun er spesiell, danseren som spiller den stumme tenåringen der fremme på scenen.

Sulekha maner frem ungjentens trøstesløse tilværelse sammen med sin grådige mor. Skildrer dramatikken og følelsene kun gjennom trygt kroppsspråk.

Publikum spretter opp straks siste replikk er fremført, og trampeklappen varer og varer.

SMITTENDE LATTER: Som Mor Courages stumme datter er hun lydløs, men når hun leder oppvarmingen med de andre skuespillerne, sitter latteren løst. – Vi er så sterke! Kom igjen! Ha det gøy!
FRED IVAR UTSI KLEMETSEN
SMITTENDE LATTER: Som Mor Courages stumme datter er hun lydløs, men når hun leder oppvarmingen med de andre skuespillerne, sitter latteren løst. – Vi er så sterke! Kom igjen! Ha det gøy!
FRED IVAR UTSI KLEMETSEN