OPPDRAGET var like konkret som det kollega Henry Morton Stanley fikk i sin tid, da han ble sendt ut i jungelen for å finne dr. Livingstone:

— Finn Osbanens gamle trasé, og følg den slavisk fra Nesttun til Os!

— Javel, svarte vi. Uten å ane at jungelen vi måtte gjennom trolig var like tjukk og grønn som den Stanley og hans menn forserte i 1871. For øvrig 23 år før første tog på Osbanen dampet sørover fra Nesttun jernbanestasjon.

Men, i motsetning til Stanley & Livingstone kommer neppe Valestrand & Valde i alle verdens leksika. Bare i BT.

DET ER SNART 67 år siden siste tog tøffet mellom bygdebyen Nesttun og fjordidyllen Os. Et lite tog i all beskjedenhet. Smalt spor, 75 cm, små vogner, svake lokomotiv og knapt med kapital. For det var ikke Statsbanene som drev denne minibanen gjennom kulturlandskapet i Fana og Os. Det var et privat selskap, finansiert av bygdenes bedrestilte menn og noen bønder.

Et selskap som fikk panikk da bussen kom, og derfor stiftet sitt eget busselskap. Da gikk det som det alltid gjør når jernhjul møter gummihjul i konkurransen: Jernhesten blir satt på stallen. Bussen brøyter vei og privatbilene følger etter.

Så ble billettlukene skalket for godt, skinnegangen demontert og svillene brutt opp de fleste steder.

MEN FORTSATT kan du snuble i gamle grove, tjærebredde sviller, som langsomt men uvegerlig blir til jord igjen. Og skue himmelhøye bjørketrær som skyter sine røtter ned i Osbanens gamle forstøtningsmurer. Lagt av menn med snus under leppen, grove arbeidshender og sikkert en sulten ungeskokk i en stue like ved.

Det er 20 år siden strekningen Nesttun-Os ble regulert til gang- og sykkelvei. Men vedtaket bråstopper ved Hamre bru. Frem dit er det bare fryd og gammen.

Nesten helt fra den gamle stasjonen som koplet Vossebanen med Osbanen, kan du sykle i fred og ro. Et omfattende anleggsarbeid har ødelagt noen hundre meter av den opprinnelige traseen ved Nesttun, men vi ser hvor den går.

Forbi gamle Traverbanen, over Skjoldhøyden, bak Apeltunvannet og i nødvendig distanse fra Lagunen med alt sitt Mac og Obs! og fete varer, trør vi ufortrødent. Det er lett å følge toget.

VI PASSERER Rådal stasjon som ligger nesten urørt, og girer ned, oppover. Her vet vi at ungdommer holdt Osbanen igjen, på våte dager. Toget var så lett at en guttegjeng kunne holde det tilbake, på pur f. Ungdomsopprøret fant sine utløp den gangen og.

Vi er nå i Fanamilens rike. Her løpes det både fort og langt, sent og tidlig. Den skjermete gang- og sykkelveien er gull verd for velstandsfete Fanafolk. Rent idyllisk er det langs vestsiden av Klokkarvannet, bak Fana kirke.

Så er det brått slutt. Stopp!!!

Mellom Hamre og Kalandseid er det umulig å se traséen fra veien, men den er der. Bevares, den er godt bevart.

Av og til ovenfor, og av og til nedenfor den smale og kronglete bilveien finner vi Osbanen. Men sykkel og sandaler egner seg dårlig her. Det gjør seg bedre med jungelkniv og sjøstøvler.

Brått kommer vi over et arbeidslag som er i ferd med å realisere det gamle vedtaket fra 1982: Sykkelvei, noen kilometer før og etter legendariske Selsvik gård, et ynglested for Bondeungdomslaget i årene før krigen.

Ser man det.

MEN NÅ LUKKER jungelen seg rundt oss. Urskogliknende rotvelter, tunge trekroner, grønt, vått og vilt.

Det er dypt her inne i regnskogen vi passerer et elektrisk gjerde, slike bøndene setter opp for å passe på buskapen.

Og det er her oksekalvene ser oss, før vi får øye på dem. Det blir et Pamplona i miniatyr. Tyrene stormer gjennom den trange traseen, vi løper hver vår vei. Jeg får kastet sykkelen over neste gjerde, og skrever etter selv.

Via mobiltelefon gjenopptar vi kontakten, fotografen og jeg.

Shaken, but not stirred, kan vi fortsette jakten på svillene.

Det ble tøffere enn vi trodde. Tøffere en toget, faktisk.

I FOKUS-BUTIKKEN på Kalandseid blir vi mottatt som helter. Damene inviterer oss til kaffe og småkaker på bakværelset.

— Fordi det likevel er fredag, som de sier.

Våte og trette, men mette tar vi fatt på siste etappe, via Søfteland til Os. De første kilometerne er det lett å følge med på ferden. Selv på sykkel. Men bang! Så stopper vi i en låvevegg, en låve som tydeligvis er kommet etter 1935.

— Kva er de for karar, kva leiter de etter?, spør en grunneier.

— Vi leter etter den gamle Osbanen.

— Åja, eg trudde de var ute etter Oddekalv'en. Han har hester her borte.

— Nei, svarer vi. - BT kommer aldri til Kurt Oddekalv, det er Oddekalv som alltid kommer til BT.

Det er uproblematisk å holde seg på den gamle toglinjen like frem til Søfteland. Nesten, da.

Gjennom dette store bygdetunet er den imidlertid sunket under asfalt. Den dukker ikke opp igjen før bak de firkantete bøketrærne ved den gamle planteskolen.

Så følger den sin egen lei, vakkert og usjenert, mellom Osvassdraget og E 39. Usynlig fra veien og fra vannet. Men den er der.

SLIK HENRY FORD produserte vitser om sine biler, og slik Folkevognen ble fleipet med i alle år, var Osbanen offer for folkehumoren.

— Når går dette dukketoget?, spurte en utålmodig vernepliktig ved Ulven stasjon.

— Når alle tinnsoldatene er kommet på, svarte konduktøren.

Det var for øvrig transport av soldater, både i 1905 og under krigen 1914-1918, som gav grunnlag for noen av Osbanens beste år.

Fortsatt kan vi skimte Ulven stasjon, bak en høy hekk til høyre for veien.

Herfra og inn til mål på selve Osøyro, ligger den gamle togtraséen utlagt som gang-og sykkelvei. I hovedsak. Den er lett å følge, det ruller raskt nedover. Snart skimter vi gamle Fjeldheim, ungdomshuset der mang en bergenser angrer på at han dro på dans.

Men det er en annen historie.

Vår historie er slutt.

— Siste stasjon, Os. Avstigning på begge sider.

Vognstallen står. Stasjonsbygningen står. Det er bare å vende på dreieskiven og ta seg tilbake til Nesttun.

SISTE REST: Stend stasjon er blitt museum, og her er det eneste stedet vi finner skinnegangen igjen. Men denne er nylagt, i forbindelse med museet. FOTO: VEGARD VALDE