ØIVIND ASK

Atle Ingebrigtsen tok oss med fra verkstedet på Mannsverk til Strandkaien tur/retur med den nesten ferdigrestaurerte trolleybussen. På hjemveien begynte noen elektriske dingser å fuske litt. Dermed slo de ut strømmen på linjenettet. Alt stoppet noen sekunder.

Ellers gikk alt strålende.

Folk, helst de med noen år på baken, stirret måpende etter oss og veteranbussen der vi suste flott av gårde, akkurat som i gamle dager.

Folk sto trangt den gangen, med inngang bak der konduktøren satt. 29 seter og 65 ståplasser. Så steg de av fremme.

— Det var veldig effektivt, sier Lars Strandos, som fikk opplæring på disse bussene i 1961.

Alt fikset og på stell

— De var litt spesielle, siden venstrepedalen var gass og høyre brems. Til å begynne med var det heller ikke servostyring, og da var de fryktelig tunge på rattet i skarpe svinger. Men de aksellererte godt, det var derfor vi kalte de for «Sputnik», etter raketten. Og vi syntes de var gode å kjøre, sier Lars Strandos (66), som siden 1982 har kost seg bak rattet i turbuss.

«Vår» veteranbuss ble tatt ut av trafikk da de nye Skoda'ene ble kjøpt inn i 1972. Siden har den stått lagret under til dels kummerlige forhold. I 1993 fikk den nye seter og gulv, men så stoppet restaureringsarbeidet opp. Året etter ble den fraktet til Teknisk museum på Møhlenpris, der den sto og kjedet seg i ti år. Sist sommer hentet Atle Ingebrigtsen henne hjem igjen til verkstedet på Mannsverk. Da var ikke den gamle sliteren kjørendes, og det manglet vitale deler.

Det har nå Atle Ingebrigtsen og Andreas Pedersen fikset. Alt det elektriske er restaurert, motoren overhalt.

— Det finnes ikke reservedeler til disse lenger, så mye måtte vi lage. Men vi var også heldige og fikk nye kjørekontakter fra Sveits, sier Atle Ingebrigtsen. Han åpner «panseret» og viser oss noe vi likevel ikke forstår en døyt av. Men det kan vi ikke røpe, så vi nikker og sier «å ja, ja visst ja, hemm hemm».

Bygget i Bergen

Atle Ingebrigtsen, som er driftsansvarlig på trolleybussene, smiler lurt og forteller som en foss. Dette elsker han!

— Rammen og hjulakslingene er laget i England, den elektriske utrustningen er fra NEBB i Bergen, og karosseriet ble bygget hos Munck på Krohnsminde.

Det er med andre ord bergensk trafikkhistorie han viser oss.

— Vognkortet fant vi på Statsarkivet, nå mangler vi bare noen smådetaljer her og der, så er alt klart. Kanskje vi kan kjøre noen turer med passasjerer til sommeren, det hadde vært artig.

— Men vi klarer dessverre ikke å oppspore et originalt Munck-skilt, så det blir vel til at vi må lage nytt.

— Om det er gøy? Klart det. Jeg sier alltid: Ingenting er umulig, vi må bare ha litt tålmodighet. Vi herset riktignok litt før vi fikk til servoen, ler han og sammenlikner veteranen med de helt nye trolleybussene.

— Det er som en T-Ford mot Mercedes!

Så begynner han ivrig å fortelle om trikken fra 1897 på Møhlenpris.

Den får vi heller komme tilbake til seinere ...

GØY: Atle Ingebrigtsen er en av de heldige som har yrket som hobby. Han elsker å restaurere gamle busser og trikker.<br/>Foto: JAN M. LILLEBØ
HUSKER DU: Bak i bussen satt billettøren og tok imot penger, mens sjåføren konsentrerte seg om veien. Og folk sto som sild i tønne. <p/>
DET VAR DAGER DET: Lars Strandos prøvesitter den gamle trolleybussen han som svært ung mann fikk opplæring på i 1961.
STRØM MÅ TIL: Atle Ingebrigtsen «fyller tanken», så er alt klart til tur.