— Jeg har fulgt med arbeidet her helt fra de første brakkene dukket opp for et par år siden. Og jeg er imponert over det «vitnene» har fått til her på myren. Bedre dugnadsgjeng skal du lete lenge etter, skryter en eldre mann fra nabolaget.

Vi spør om navnet, men han bare rister på hodet: - Som svoren ateist vil jeg gjerne få være anonym. Men jeg kunne ikke hatt greiere naboer enn Jehovas Vitner. De er snille mennesker, sier han.

Omtanke

Innenfor hoveddøren står en klynge unge vitner med guidelapp på brystet. Vi får utlevert brosjyren «Velkommen til Rikets Sal Nesttun», med høflig spørsmål om vi vil guides eller kanskje heller vil rusle rundt på egen hånd?

Vi velger det siste, og stiger inn i den store salen - med sitteplass til 750 mennesker. Like innenfor står langbord med hjemmelagde kaker, gjærbakst og pumpekanner med nytrukket kaffe og te. Gamle skrifter, bibler, innbundne Vak t tårnet og Våkn opp! , videoer, lydbøker ligger på rekke og rad.Midt på ene bordet troner en gammel sveivegrammofon.

— ?

— Før i tiden hadde vitnene med seg en sånn reisesveivegrammofon når de gikk fra hus til hus. Forkynnelsen kom via medbrakte grammofonplater, forklarer Harald Fjelltveit.

Vi må flytte oss for en liten gruppe japanske vitner, som guides på engelsk. Jehovas Vitner er en verdensomspennende organisasjon med rundt seks millioner medlemmer i over 230 land. Det er med andre ord ikke så spesielt eksotisk å bumpe borti en japaner på Slåtthaug sånn midt i februar, skjønner vi.

Nestekjærlighet

Ved kaffebordet finner vi Anny Lilletvedt. Hun har vært Jehovas vitne i 48 år:

— Som ung var jeg aktiv innen politikken. Det var først etter at jeg traff mannen min jeg ble Jehovas vitne. Det har jeg aldri angret på, smiler hun fornøyd.

Vi går ut fra salen i første etasje. Inn til venstre finner vi en liten undervisningssal, med videofremvisning. Videre to store garderober, resepsjonsområde, toaletter og et flott stellerom.

I trappen opp til andre etasje møter vi nabo Grete Sunde. Den aktive damen er ikke Jehovas vitne. Hun har bare stukket innom på nabobesøk - før hun skal til byen og streike for fred.

— Jeg kjører forbi her nesten hver dag, så det var kjekt å se hvorledes bygget ser ut innvendig. Jeg skulle ønske jeg hadde deres tro. Det ser ut som de har det så kjekt sammen, sier hun og kikker seg rundt.

— Ja, her i huset ser du troen i praksis. Troen og bibelkunnskapen vår er fundamentet i alt vi gjør, forklarer Ernst Sars og viser rundt i annen etasje.

Til det som skal bli et bibliotek, kontorer, kjøkken, enda en liten sal og en stor balkong tilknyttet storsalen. På veggene henger flere store, fargerike malerier.

Varmende kunst

Det er billedkunstner Wenche Samuelsen Petersen som har malt de store maleriene som pryder de fleste veggene. Motivene er naturlig nok hentet fra bibelhistorien, og gir varme til de store veggflatene. Også søylene i den store salen er sirlig malt av kunstneren.

Overalt møter vi nysgjerrige fremmøtte som vandrer rundt med kaffekopp i hånden, på guidet tur med en av vitnene.

— Flott sal! utbryter en familiefar.

— Ja, ikke sant? Og se her! Hver eneste stolrad har lett tilgjengelige mikrofoner. Møtene våre er nemlig basert på spørsmål og svar, begge veier. Og der borte står en lyddisk med telefonhybrid, sånn at vitner som er forhindret fra å komme likevel kan delta med spørsmål og svar på møtene - hjemmefra, peker Sars.

— Og så må jeg nesten nevne det flotte ventilasjonsanlegget, som skifter ut 7000 kubikk luft i timen, sier han stolt.

Dugnadsånd

Utenfor treffer vi Harald Jacobsen. Som gammel sjømann er det ikke nærliggende å tro at han har et spesielt forhold til gråstein. Men det har han.

— Jeg har jobbet mye med muren rundt hele området her. De største steinene veier opp mot ti tonn hver, og måtte bruke maskin for å få på plass. Men innimellom de store steinene er der massevis av mindre steiner. De er det damene som har lagt på plass, sier han stolt.

I et lite hjørne av tomten står flere campingvogner og brakker. Sykler står lent inntil brakkeveggene. En svart rottweiler står bundet utenfor. Den bjeffer, men logrer med halen når vi kommer.

— Her har jeg bodd i et år og ni måneder, forteller en forkjølet elektriker Jon Toftland fra Hvaler utenfor Fredrikstad.

— I den mest hektiske byggeperioden bodde det rundt 30 mennesker fra hele Norden her. Nå er vi rundt halvparten tilbake, og snart er det slutt. Men det har vært utrolig gøy å jobbe her. Har opplevd en veldig fin tillit hele veien, forteller unge Toftland.

Nå er alt klart for de fire menighetene som skal bruke huset - Nesttun, Fana, Engelske og Latinske (spansktalende). Hver eneste uke skal de ha tjenesteskole, tjenestemøter, bokstudier, vakttårnstudier og offentlige foredrag i den flotte mursteinsbygningen - på tomten som tidligere kun var vann og myrområde.

Slit 'an med nytt bygg!

DØPEFONT FOR ALLE STØRRELSER: </b>I scenens venstre ytterkant ligger den flisbelagte døpefonten, med omkledningsrom og eget toalett like bak. - Det er vanligst å la seg døpe i tenårene, men man kan døpes så lenge man lever - den eldste jeg har hørt om var en 93 år gammel dame som ble omvendt etter et vitnebesøk i hjemmet, forklarer Ernst Sars. (FOTO: ODDLEIV APNESETH)