Seks rustne jernbanespor fører frem mot fergeleiet, der selve Storegut ligger skakk, fortøyd med tre lokomotiver om bord. På sidesporene står et dusin nedslitte tankvogner, parkert på historiens skraphaug. Like mange røde NSB-passasjervogner forfaller samme sted. Inkludert en spisevogn.

Slik har Tinnoset fremstått som kulissen til en skrekkfilm siden 1991.

DEN NORSKE FORSOMMEREN har vært preget av sjokk: Selve ur-kraften i vår samfunnsbygging truer med å flagge ut. Norsk Hydro vil fire fanen i Årdal, Høyanger og på Karmøy.

Kjerneproduksjonen, kunstgjødsel, skilles ut som eget selskap. Agri.

Hva er det som skjer?

Hundre år etter starten har Bergens Tidende søkt selve opphavet til Hydro, i det indre av Telemark. To og en halv mil sør for Tinnoset, gjennom skog og land uten folk og særlig liv, ligger Kloumannsjøen. Bare navnet forteller at det er en kunstig innsjø. Og her, hvor Svelgfossen gjorde seg klar til å styrte ned mot Notodden, her starter Hydros historie.

I dag kan du nesten gå småskodd i Svelgfossens dyp om du kommer deg ned i juvet. Det klarte ikke vi. Men det klarte ingeniør Sigurd Kloumann og hans 600 menn, som fikk i oppdrag å temme Svelgfossen. Først en dem-ning, så en kraftstasjon med det dristige fallet på 48 meter. Europas høyeste, den gang. Samme dag som Norge avsluttet unionsoppløsningen med Sverige, gikk gutta ned i juvet. Det var den 23. september 1905.

Slik begynner historien om det moderne Norge. _Ubygde kraftverker,

Ukjente stjerner,

Skap dem med skånet livs

Dristige hjerner._

Nordahl Grieg: «Til Ungdommen»

DRISTIGE HJERNER, ingeniører i stivetøy og skalk, og arbeidsfolk i vadmel og filthatter tok fatt på oppgaven: Å omskape et karrig, fattig jordbruksland til en stormakt blant Europas industrinasjoner.

Redersønnen Sam Eyde fra Arendal var utvilsomt storehjernen i prosjektet. Men uten rause penger utenfra, og mange go-de hjelpere, ville dette aldri gått.

Verden var i vekst, millioner av mennesker trengte mat. Til det trengtes gjødsel på jordene. Ideen var å lage kunstgjødsel ved en metode som var ny og norsk. Å utvinne luftens nitrogen via en lysbueovn, som Ey-de og professor Kristian Birkeland hadde utviklet.

Prosessen krevde strøm, masse strøm. Elektrisk strøm. Derfor ble Svelgfossen lagt i rør, og strømmen ført til Notodden. Denne ubebodde odden som stakk ut i Heddalsvannet der Tinnelven renner ut.

I alle tider hadde folk kastet nøter ut her, på jakt etter fisk. Derav navnet Notodden. I vår tid et museum, en industripark. Men utvilsomt Hydros vugge.

EYDE TENKTE STØRRE. Mye større. Dypt inne under Hardangervidda hadde han sett en kjempefoss. En ry-kende foss, som danskene kalte Røgefossen.

På telemarksdialekt, Rjukanfossen.

Den ville han bygge ut. Bonden på Vemork, Gunleik Olsen som eide fossen, sa at for ham var den bare død kapital. Eyde dro både tyskere, franskmenn og norske stormenn til fjells for å se på herlighetene. Det ble ført harde forhandlinger, og djervheten vant.

Et gigantisk, for sin tid ufattelig stort prosjekt, ble satt i verk. Til sammen brukte Hydro et beløp tilsvarende halvannet statsbudsjett på utbyggingen av Rjukan, som ble navnet på stedet som egentlig het Såheim. I dag er halvannet statsbudsjett 700ý800 milliarder kroner.

Arbeidsføre unge menn strømmet ned sidedalen til Vestfjordalen og gikk i gang. 200 hester var med på slitet. Håndmeisel og spett, trillebårer så tunge at dagens menn knapt kan rugge dem, selv uten last. Sville for sville kom jernhestene etter. I 1909, samme år som Bergensbanen var ferdig, nådde jernbanen frem til Rjukan. Med tre mils fergetransport over Tinn-sjøen som nødvendig avbrekk.

SOM EN SØLVTRÅD lå livslinjen gjennom Hydros hjemland. Fra demningene ved Møsvatn, via rørgater til Vemork. På selvbygget jernbane langs Tinnvassdraget, der lektere og tømmer rådde. Like til fjorden ved Skien, der gjød-selsekkene ble skipet ut til verdens sultne markeder.

Menstad var bare foreløpig stopp. I 1928 kastet Hydro sine øyne på en flat og nesten ubebygget øy i Frierfjorden: Herøya. Her startet tredje kapittel i beretningen.

Men da var pionerene borte. Djervheten deres også.

FØR HYDRO SLUKKET LYSET og sa takk for seg på Rjukan, bladde de opp noen hundre millioner til en vei. En bilvei, som nå snor seg bred og elegant langs Tinnsjøens steile vestbredd.

Etter det ville ingen reise med tog eller jernbaneferge på fjorden.

Det finnes heller ingen industri på Rjukan under Hydros stålblå vimpel.

Restene ruster ned på sporene, langs de historiske linjene.

OPPLAG: det norske industrieventyret i telemark ligger i evig opplag på Tinnoste. Det er 12 år siden Hydro-fergen "Storgut" var i rute med passajerer og gods over Tinnsjøen. Nå truer Hydro med utflagging.<br/>Foto: HÅVARD BJELLAND