— Kanskje ingen kommer i dette griseværet, sier vi til fotografen idet vi svinger inn på den tomme parkeringsplassen ved Øvre-Eide Gård. Vi rusler den siste veistubben inn til gårdsområdet, forbi en svær garasje med uteplass til hestene. Fire hester står tett sammen i sluddføyken. Ikke rart folk holder seg hjemme på en dag som denne, tenker vi, trekker huen godt nedover ørene og rusler videre.

Er det noen her?

Forbi en vær som har søkt tilflukt under et leskur oppi lien til venstre, forbi svære grønne enger dekket med hvitt frostpulver ned til høyre, forbi en rødmalt stall der ni sauer hutler seg sammen utenfor. På gangbroen opp til høyloftet spankulerer en høne og to andunger.

— Er det noen her? roper vi.

Ut fra høyloftet kommer Lars «Lasse» Hagen, en av flere pensjonister som hjelper til på gården. Han skrur flotte smijernsbeslag på en gapestokk som skal brukes i et kulturarrangement til uken.

— Det er Arvid Fonnes som har laget selve gapestokken. Det er en som ska' spelle Gjest Baardsen som skal stå i 'an, sier han, og stryker over det fine trearbeidet.

Kjekt sted å være

Vi blir avbrutt av liflig vaffelduft fra det gamle våningshuset. Inne på kjøkkenet finner vi Linda Rokne og Bente Røstøen.

— Godt det kommer noen. Skal det være en vaffel eller to, spør de blidt.

De to er også blant gårdens mange frivillige. Linda har hest på gården, mens Bente har to jenter hjemme som har tilbrakt mye tid med hestene på gården.

— Det er så kjekt å være her. Veldig koselig, smiler de i kor.

Linda innrømmer at hun tilbringer mye tid på gården. I dag har hun med seg barna Knut Harald (1 1/2) og Sigrid (4).

— Det er jeg som er kommet med de to andungene. Hjemme på Kalfaret har jeg ender. Men andemor ville ikke ha to av eggene, så jeg lot hønen her ruge dem ut i stedet. Og nå tror hønen at hun er mor til de to andungene. Stakkars, hun blir helt fortvilet fordi de ikke oppfører seg som kyllinger, sier Linda.

— Jeg er hønetemmer, jeg. De to andungene heter Arild og Jugine, mens hønen bare heter Hønemor, sier vesle Sigrid veslevoksent.

Gammelt gårdsbruk

Vi spiser vafler i et flott, restaurert rom med gedigne, bonderøde tømmervegger og gammelt tregulv da bonden sjøl kommer anstigende. Arild Nydegger Øvre-Eide (36) er femte generasjon på gården.

— Gården er i hvert fall fra 1563. Det går frem av papirer vi har funnet i Statsarkivet. Frem til 1875 hadde den en lang rekke eiere, men fra da har gården ubrutt vært i vår families eie, forklarer han.

Rommet ved siden av er også rehabilitert tilbake til fordums prakt. Her er tømmerveggene dypgrønne, med hvite gamle lister både rundt dører og vinduer.

— Dette var faktisk Åsanes første trygdekasse.

Her arbeidet min farfars søster Jenny, som bortsett fra å være bonde også drev trygdekontor her, forteller Arild.

Eget fangehull

Også neste rom er rehabilitert. Veggene i «hagestuen» er solgule, og i taket er hvite bjelker fra fordums tid atter kommet frem i lyset.

I kjelleren finner vi gårdens kanskje største kuriositet, fangehullet. Ifølge Åsane Bygdebok skal den kjente stortyven Gjest Baardsen ha sittet fanget her på vei til Bergen. I mange år ble kjelleren benyttet som potetkjeller, men i dag er den restaurert med kalket buevelv og lenker i taket.

Den allsidige bondemannen leier ut hele herligheten til selskap og fest, og til jul steller han i stand skikkelig låvefest med juletre og julenisse.

— Ja, man må ha flere bein å stå på for å overleve som bonde i dag, forklarer han.

Gode naboer

Arild Nydegger Øvre-Eide er verken gift eller har barn, og bortsett fra å være bonde er han også lærer ved Åsane videregående skole og på Ulvsnesøy.

— Jeg trives med å drive gården, men er glad for at jeg også har lærerjobben å ty til, sier han og innrømmer at han er helt avhengig av hjelp fra gode naboer og gode venner.

— Jeg har god kontakt med bøndene innover i Jondalen. Selv driver jeg med hest, men av og til trenger jeg å bruke traktor. Den får jeg låne av gode naboer. Ja, Nils Myrdal og Petter Bødtker er to kjernekarer, sier han takknemlig.

— Få også med deg at Regine Drivenes (19), som jobber her på fritiden sin, er et funn. Ja, du kan stille klokken etter henne, skryter Arild.

Neimen, her er jo folk!

Vi går ut i ruskeværet igjen. Her møter vi Kjetil Bøe og Sara Osen Skei med datteren Pernille (snart 2). De skal se på dyrene. Også Oddbjørg Knarvik og venninnen Wenche fra Støbotn har funnet veien til det sjarmerende gårdsbruket ved Jondalsvannet. De rusler rundt, hilser på dyrene og får vite det meste av både bondemannen og hans frivillige hjelpere.

— Kan dere hesje, sier dere? Da må dere legge igjen telefonnumrene før dere går. Så ringer jeg dere til sommeren, ler Arild, og spankulerer inn på høyloftet.

Her står klenodiene på rekke og rad; en gammel møkkaspreder, gamle hestetriller, to flotte sleder. Oppunder taket ligger 600 hesjestaur og bare venter på bedre tider. De kommer kanskje aldri ý

På gamle trakter

Solveig Larsen fra Prestestien titter inn låvedøren.

— Jeg lekte her da jeg var barn på 50- og 60-tallet, og ville bare se hvordan det ser ut her nå, forklarer hun unnskyldende og ser seg nysgjerrig rundt.

— Ja, her er alt ved det gamle - bortsett fra høytørkeren, sier bondemannen og forteller at han faktisk har høysnue.

— Ikke så kjekt når man er bonde, akkurat. Men man kan jo ikke sykmelde seg midt i høysesongen heller ý hehe. Derfor har jeg bygget denne høytørkeren, sier han og følger oss ut.

Vallesletten har nå blitt til surt regnvær. Vi forlater det sjarmerende gårdsbruket sammen med et kobbel sauer. Væren Hannibal har slitt seg og er på søyejakt. Best å komme seg til bilen kjappere enn lynet.