— Jeg har vært så langt ute og vekke og nede. Det er et mirakel at jeg sitter her. Når det er håp for meg, er det håp for hvem som helst, sier Linda Nærøy (48).

Blikket er fast. Ansiktet uten spor av mange lange år på kjøret. Hun kommer rett fra en ettermiddagstur på Ulriken sammen med sønnen.

— Jeg hadde aldri trodd det var mulig å ha det så godt, sier Nærøy.

— Jeg nyter gleden, freden, tryggheten. Den gode følelsen det er å vite at jeg ikke er alene lenger. Jesus er min beste venn.

Heroindebut som 16-åring

I tenårene var Nærøy en skolelei spenningssøker. Hun røykte hasj som 15-åring, trakk etter hvert oppover mot Nygårdsparken og debuterte året etter medamfetamin, heroin og andre stoffer

Utforbakken ble bratt. År fulgte med rus, kriminalitet, fengselsopphold og voldelige forhold. Foreldrene på Bønes måtte overta omsorgen for sønnen hun fikk som 20-åring.

Hun ville gjerne ut av misbruket, men maktet det ikke. Heller ikke rusbehandlingen i siste halvdel av 1980-tallet ga resultater.

— Selvtilliten var flere kilometer under jordens overflate. Jeg trodde ikke at jeg kunne leve uten rus for å døyve smerten.

Sprekk på sprekk

I april 1999 bodde Nærøy på et hospits i Skivebakken. En annen beboer dro henne med ned til Tabernaklet, som delte ut gratis mat.

— På Tabernaklet møtte jeg en dame, som kjente min mor. "Linda", sa hun, "vil du inn på Evangeliesenteret?" Da sa jeg ja. Hun ordnet alt for meg, og jeg dro av gårde kort tid etterpå.

I tiden som fulgte på Evangeliesenteret i Østfold gikk Linda på nederlag etter nederlag. Å være nykter ble for tøft. Alt kom opp. Alt hun hadde gjort mot sine, alt andre hadde gjort mot henne.

— Jeg sprakk og sprakk, men klamret meg fast. Jeg ville ikke tilbake på gaten.

Fanget av ordet

Til slutt måtte Nærøy forlate senteret på Østerbo. Men hun fikk tilbud om å dra til Evangeliesenterets motivasjonssenter på Råholdt.

Hun husker godt kjøreturen. Dagen før hadde hun sprukket igjen.

— Jeg var kommet til et punkt der jeg kapitulerte helt. Jeg så at det ikke var håp for meg og ga opp å ta meg sammen. Da kom Han til. Det skjedde et mirakel den dagen.

Det var den 5. november, 1999. Samme dag begynte hun å studere Bibelen.

— Jeg hadde prøvd før, men det var tungt. Nå ble jeg fanget av Ordet. Jeg kjente at Ordet bekreftet meg og leget meg og løste meg fra trangen til rus.

To dager senere gikk hun forbi rusmiljøet på Plata i Oslo.

— Jeg kjente ingen trang til rus.

— Og siden?

— Aldri.

Skolens ivrigste

Nærøy ble på Evangeliesenteret i tre år og tre måneder. Først da følte hun seg klar for å møte verden igjen. Hun flyttet til Sarpsborg og tok studiekompetanse på et år. I karakterboken var det bare 5'ere, og Nærøy fikk et legat på 4000 kroner som "skolens ivrigste elev".

Deretter begynte hun på sosionomstudiet på Diakonhjemmet Høgskole i Oslo.

— Og jeg som hatet sosionomer, sier hun og ler.

Nærøy hadde stått utenfor samfunnet i mange år og stort sett bare hatt omgang med andre rusmisbrukere. Å klare å forholde seg sosialt til klassekamerater og andre var tøft, særlig det første skoleåret.

Ville jobbe med rus

Bacheloroppgaven hennes handlet om å forstå kvinner som ruser seg. Mye av feltarbeidet gjorde hun i Bergen. Å skaffe seg jobb er en utfordring for en arbeidssøker med et 20 år langt hull i cv'en, men hun slo til på et tilbud om sommerjobb i Booppfølgingen ved Fana sosialkontor. Hun ble i tre år og skjønte at det var rus hun ville jobbe med.

— Det hadde jeg aldri trodd. Jeg som hadde rus opp hit, sier hun og legger hånden oppunder haken.

Livet i gave

I dag jobber Nærøy som ruskonsulent hos Nav på Nesttun.

— Jeg forkynner ikke i jobben min, men bærer med meg en forståelse for hva brukerne strever med. Det handler om å se mennesker, ta seg tid til dem og prøve å gi dem håp. Om vi ikke kan redde alle, må vi prøve å gi dem verdighet så lenge de lever.

— Kunne du blitt rusfri på andre måter?

— Nei, men jeg kjenner folk som er blitt rusfri på vilje. Hvis jeg trodde at mennesker ikke kan komme seg ut av misbruket uten å bli kristne, kunne jeg ikke hatt en slik jobb.

Nærøy er ofte i Nygårdsparken for å snakke med folk i rusmiljøet.

— Jeg ønsker å leve Guds ord i praksis heller enn å forkynne så veldig. Jeg vil være et medmenneske i denne verden og videreformidle trøsten og håpet jeg selv har fått. Det kan gi flere lyst til å prøve å få hjelp for rusproblemene. Selv har jeg fått livet i gave. En ny mulighet.

LES FLERE TIDLIGERE HEROINMISBRUKERE FORTELLE SINE HISTORIER PÅ DAGENS BT PÅ PAPIR.