Mandag 19. januar sånn i 21-tiden sitter hele landet med hjertet i halsen og bivåner et utrolig drama på direkten. 18 mennesker er fremdeles savnet, mange av dem er trolig fremdeles stengt inne i «Rocknes».

Hjemme i Fana sitter Atle Dyregrov og ser sin egen sønn hamre løs på det iskalde skroget. Noen skriker. Det er fremdeles liv der inne.

Hva tenker en far som er krisepsykolog da?

Atle: — Vanligvis ser jeg alltid hvor organisert tankene hans er, og hvor ordnet reportasjene hans er, hvor veldig til stede han er. Men da han sto der og banket på skroget så jeg at han var ute av den rollen. Det var noe annet som lyste av øynene hans når han snudde seg. Og så tenkte jeg på hvordan det var for ham å stå der. Så da klikket pappaen inn. Da tenkte jeg, uffda, dette var tøft. Men jeg vet han har en etisk ryggrad som jeg kjenner igjen. Han er en gutt du kan stole på. Sier far Dyregrov.

Ikke alle var like begeistret . 30 år gamle Sturla fikk en del kritikk av sine egne for måten han taklet den ufattelige episoden på. Var han kynisk action-beruset tv-reporter? Eller gjorde han det alle burde og ville ha gjort?

Etterpåklokskap er ofte blytung vitenskap. Men Sturla er ikke synlig preget av det. Fem dager etter sitter han på fars kontor på Senter for Krisepsykologi i Bergen og forteller sin versjon, nok en gang.

Sturla leide båt, dro ut til «Rocknes», så nær han kunne. Der intervjuet han en båtfører som fortalte at han hadde hørt stemmer innenfra skroget. Da hadde redningsmannskaper allerede vært oppe på båten og banket. Sturla grep et blylodd, og hamret løs. Da fikk han respons, og brølte etter redningsmannskapene.

Det var ekstremt drama-ladde levende bilder, og de har fløyet verden over siden mandag.

Sturla: - Det er veldig greit for meg å vite at de som skrek der inne ikke har sunket i dypet, det hadde ikke vært særlig trivelig. Og da hadde vi ikke vist bildene på samme måte. Hadde jeg arrangert det hele, hadde søndagsmiddagen røket for årevis fremover, sier Sturla.

For far kan være usedvanlig streng. Atle Dyregrov er en av pionerene på krisepsykologi her i landet, og har i mange år brukt mye energi på å refse måten mediefolk oppfører seg på i kriser. Og å beskytte pårørende og overlevende mot sånne som Sturla.

— Hvordan takler du kritikken mot Sturla?

Atle: - Jeg tenker at hvis han har forstyrret et redningsarbeid, så regner jeg med at han vil gå i seg selv, og ta selvkritikk på det. Jeg vet at han da ikke vil begynne å rettferdiggjøre seg selv. Hvis det hadde vært slik at han hindret redningsarbeidet, så ville jeg tatt det opp med ham direkte, ikke ved å uttale meg i pressen.

— Føler sønn Sturla at han har noen spesiell kompetanse på å takle slike situasjoner?

Sturla : - Alle ulykker er forskjellige, det kan være snøras i Eidfjord en dag, en båt som går ned en dag, eller en brann en annen dag, men fellenevneren er at det alltid er pårørende, noen som har det veldig vondt. Jeg er veldig oppmerksom på at man skal vise verdighet overfor dem. Jeg føler nesten at jeg har et spesielt ansvar på grunn av far, fordi jeg vet at hans jobb er å tenke på dem. Jeg kan ikke dumme meg ut på de tingene.

Rolleblanding. Dette er vanskelig. Dette må vi snakke om.

Sturla: - Dette er første gangen jeg har opplevd å se meg selv på en tape der jeg går ut av rollen som reporter. Tror alle som kjenner meg, ser at jeg skifter måte å snakke på, blikket mitt skifter. Jeg vurderte der og da at det ville være mye verre ikke å gjøre noe. Du kan jo se for deg overskriftene, «TV 2-reporter hørte banking, men meldte ikke fra.» Det ville vært ti ganger verre. En slik debatt ville jo ødelagt meg. Mens denne debatten her, den tar jeg gjerne når som helst med hvem som helst.

— Men syns du det er ubehagelig at du blir hovedpersonen?

Sturla: - Det var litt tilfeldig. Men jobben min er jo å være raskt på et åsted, og det er ethvert menneskes plikt å redde menneskeliv hvis de føler at de kan gjøre det, også en journalist. Men samtidig er det en åpenbar plikt at man ikke skal forkludre noe. Og i dette tilfellet er det slått fast at vi ikke har forkludret noe. Men spørsmålet er, kunne vi ha forkludret noe? Det hypotetiske spørsmålet er for meg så viktig at jeg har brukt mye tid på å gå gjennom akkurat de minuttene med politiet og brannvesenet i ettertid, slik at de skal vite på hvilke premisser vi handlet.

Likevel. Det må da være vanskelig av og til at to av samme familie havner på hver sin side av landets verste katastrofer.

— Har du opplevd det som problematisk at din sønn er katastrofereporter?

Atle: - Nei. Men jeg er veldig bevisst på rollene der. Han kan aldri intervjue meg, og i denne saken er det en fordel at ikke jeg blir brukt i studio.

Sturla: - Ja, i denne saken hadde det blitt helt feil, i og med at jeg er blitt så profilert.

Atle: - Jeg har vært veldig krass i kritikken mot NRK, TV 2 og avisene, og det kommer jeg til å fortsette å være, for jeg syns det ofte slurves på faktasiden, og jeg sitter med dem som føler seg krenket av reportasjer og føler seg overkjørt. Hvis det gjelder Sturla, så vil jeg ta det opp direkte med ham, da skriver jeg selvfølgelig ikke til ledelsen. Men det har så langt ikke vært nødvendig. At vi innimellom har nokså hete diskusjoner, hvor vi har helt ulike perspektiver, det legger jeg ikke skjul på.

Sturla : - Det har vi. Men da går det gjerne på at jeg forsvarer mediene generelt, mens han rakker ned på dem.

— Representerer dere helt forskjellige interesser?

Sturla: - Ja, det gjør vi. Vi er jo gribbene på utsiden som vil vite mest mulig, mens han er den som helst vil at vi ikke er der i det hele tatt, sånn at alle pårørende får helt fred.

Atle: - Nei, det er ikke jeg enig i. Jeg ser jo hvor viktig medienes rolle er. Men det er noen ganger da mediene går for tett oppi noen som er i en sjokksituasjon, fremstiller lidelse og lar det være veldig klart i ruten. Og så vet ikke disse personene hvilke konsekvenser det kan ha i etterkant. Da får du ofte sekundærtraumatisering som jeg må plukke opp igjen. Derfor er jeg beinhard på at jeg vil ha etterrettelighet.

Her blir far engasjert.

Atle: - Da TV 2 gjorde et intervju med Christer Pettersson dagen etter Anna Lindh ble drept, på plassen der Olof Palme ble drept, da skrev jeg et rasende brev til TV 2 om det, fordi jeg syns det var helt utilbørlig å gjøre noe sånt.

Sturla: - Da ble det bråk, ja.

Det er fordeler og ulemper ved å være far og sønn i hver sin leir. Den dagen Sturla skulle på jobbintervju med redaksjonssjefen i TV 2-nyhetene, hadde far Dyregrov skrevet et illsint brev til samme mann. Og det fikk Sturla vite en time før han skulle inn til intervjuet.

Sturla : - Det blir litt spesielt. Og jeg vet jo at noe er galt hver gang jeg får en mail av pappa der han spør etter mailadressen til Kåre Valebrokk. Da vet jeg at det blir bråk. Men i det store og det hele har det vært en fordel. Jeg har noen ganger vært på et åsted og det kommer folk og lurer om jeg vet om min far er tilgjengelig.

— Havner dere ikke da i et etisk grenseland?

Atle : - Jeg har hatt noen saker der jeg har sagt til klientene mine at jeg kan kontakte min sønn og diskutere hvordan vi kan gå frem. Og det gjør jeg.

Sturla: - Jeg har noen ganger ringt til pappa og spurt om hvem vi bør snakke med. Men andre ganger er det helt fåfengt. Under Sleipner-ulykken var han i arbeid for de pårørende og jeg var reporter. Jeg viste jo at pappa satt på veldig mye informasjon som TV 2 ville ha, men jeg vet jo at det ikke var vits i å bruke en kalori på å spørre en gang. Der er han potte tett, og slik skal det være.

— Er din far din verste kritiker?

Sturla: - Ehh, ja. Kanskje ikke verste kritiker, men hvis jeg kommer i tvilstilfeller i presseetikken, så holder det for meg å vite hva min far ville syns. Jeg har jo hørt ham frese mot forskjellige ting som er blitt gjort av andre reportere, og det har kanskje lært meg en god del om hvor grensene går.

Sturla har besvimt i blodbanken. Kjørt vannscooter med Samantha Fox. På direkten. Han har ikke bare vært katastrofereporter.

Sturla: - Men jeg er utrolig opptatt av at ingen, ikke min far heller, skal kunne ta meg på at jeg lager show av tragiske ting. Jeg har vært med på mange intervjuer etter denne hendelsen, og jeg sa ja til mange, unntatt Se og Hør. Fordi det fort kan bli fremstilt som om vi ikke vet at dette er en stor og tragisk sak.

— Likevel står det en sak om deg. Er det ekkelt?

Sturla: - Det er ekkelt, men jeg har ikke så mye å skjule. Men det jeg er utrolig redd for, er at noen av leserne føler at jeg er en bajas som skal showe med alt.

— Har far fryktet at Sturla ville havne i slike situasjoner?

Atle: - Jeg hadde regnet med at han kom til å dekke denne typen ulykker. Men at han skulle dekke dem på en så aktiv måte som nå, det er slikt man aldri kan forutse. Jeg vil alltid regne med at det kommer spørsmål om det var riktig å dekke det på den måten. Men jeg vet at Sturla ikke vil gjøre noe som er krenkende. Til det har vi hatt for mange debatter...

ETTER «ROCKNES»: Sturla og Atle Dyregrov opererer noen ganger på hver sin side av landets verste katastrofer. Sønn som TV 2-reporter, far som krisepsykolog. Det er ikke alltid like lett. <p/>FOTO: MARITA AAREKOL