Ved foten av de transylvanske alpene, i et bølgende vakkert landskap fylt av trær og sommerfugler og grønne enger, ligger en liten landsby som heter Bengesti.

Bengesti utgjør bare noen få hundre meter langs Romanias landevei nummer 67, med beskjedne hus på begge sider. Hvis du kjører for fort, er den lett å misse. Husene har ingen adresse, gatene har ingen navn. Derfor er det helt umulig å vite, når vi ankommer en sommervarm ettermiddag, hvilket av dem som tilhører Maria Pandelica, bedre kjent som "Dorina".

Det eneste vi kan gjøre er å spørre, for det er Dorina vi er her for å finne.

Ved inngangen til Kløverhuset, en hvilkensomhelst sur formiddag, finner du Ramona Pandelica der med et pappkrus foran seg. Hun er trettién år, men bergensere som haster forbi vil ved første øyekast tro at hun er et barn. Ramona sluttet å vokse da hun var syv år gammel, og rekker en voksen person til hofte.

Trenger medisiner

Hun har en kronisk skjoldbruskkjertelsykdom som gjør at hun trenger medisiner, og derfor er hun i Bergen for å be om penger på gaten.

Ingen kjenner henne her, annet enn ved det sedvanlige synet av den vesle, sammenbrettede skikkelsen på gaten, i de mange lagene med klær.

Men når du kommer til Bengesti, sier hun, vet alle hvem familien Pandelica er. Bare spør hvem som helst.

Dorina? Moren til Ramona? Lille Ramona?

Tre jenter i lange, fargerike skjørt stanser på landeveien, holder ut hånden flatt ved hoften, indikerer Ramonas høyde. De diskuterer litt seg imellom på det syngende språket til romfolket, konkluderer med at Dorina er reist på festival i nabobyen. Der selger hun og mannen brukte klær.

De tre rister på hodet. Dorina og familien har et hardt liv og Ramona er syk, forteller de. Derfor må datteren reise til Norge.

Barnehjem

Ramona Pandelica tilbragte de første to årene av livet på barnehjem. Moren ble syk etter fødselen, og de hadde ingen penger. Faren kunne ikke ta seg av henne. I en lang periode var det ingen som besøkte det vesle barnet. Legene mente Ramona burde bli værende på institusjonen, at den fattige romfamilien ikke kunne ta seg av henne.

Så skjedde noe Dorina vil huske så lenge hun lever. Da hun endelig ble frisk, dro hun tilbake til barnehjemmet for å besøke den lille jenten sin. Hun lurte på toåringen hadde glemt henne. Men da hun kom inn døren og Ramona fikk øye på moren, løp hun mot Dorina og kastet seg i armene hennes uten å tvile et sekund. Og Dorina visste med én gang at hun straks måtte ta datteren med seg hjem. Om vi så må spise poteter resten av livet, så skal Ramona bo med oss, sa hun til legen.

Her er det ingen jobber

Det er dyrt å være i Norge. Noen ganger må Ramona bo i en bil sammen med andre, som de parkerer forskjellige steder om natten. De spiser det billigste de finner. Alt hun tjener går til mat og medisiner. Om kveldene selger de blomster til fulle nordmenn. Ramona er ikke redd, hun holder seg sammen med de andre, de er en hel gruppe fra Bengesti.

De fleste som sitter på gaten i Bergen er fra områdene her, fra landsbyene i de grønne åsene rundt byen Targu Jiu. Her er det ingen jobber, ingen fremtid, har ikke vært det på mange år. Fabrikkene og gruvene til det gamle kommunistregimet er forlengst nedlagt.

PA_18072012_Ro__00068n.jpg
PAUL SIGVE AMUNDSEN

Pendler til Norge

Foreldrene sendte aldri Ramona på skolen, selv om hun var smart. Fortsatt holder noen romfamilier jentene hjemme. Dorina mente dessuten at hun var for liten til å gå de to kilometrene til skolen alene.

Nå lærer de andre henne å lese og skrive om kveldene, etter de lange dagene i Strandgaten er ferdig.

Gruppene fra Bengesti reiser til Norge sammen i bil. De spleiser på bensin og kostnader. Sitter på gaten i Bergen så lenge de orker. Forsøker å ikke tenke for mye på barn, søsken og foreldre hjemme i Romania.

Mange pendler til Norge flere ganger i året. Blir noen uker, et par måneder. Ramona blir så lenge hun orker, unntatt på den kaldeste vinteren. Det tåler hun ikke.

Halsen hennes snører seg sammen i kulden og hun får ikke puste, sier Dorina.

Tårene triller

Brukte klær ligger utover markene i store hauger på festivalen i Polovraci, noen kilometer fra Bengesti. En karusell spiller høylytt popmusikk og eimen av grillet kjøtt ligger tykt over hele området. Eldre kvinner og menn i tradisjonelle romaklær selger bukser, bluser og gensre som andre forlengst har kassert.

Det er her, helt bakerst ved et langt gjerde, under et blått skaut, at vi endelig finner Maria Pandelica, med kallenavnet Dorina.

PA_20072012_Ro__00358_2.jpg
PAUL SIGVE AMUNDSEN

Hun tenker på Ramona hver dag, savner henne, bekymrer seg for om hun er varm nok, om hun har spist, om hun er redd. For hvem som skal ta seg av henne når hun og mannen er død.

Hun er så liten, sier Dorina, og gjemmer ansiktet i en slitt rød T-skjorte.

Og så forteller Dorina om sin datter, mens tårene triller nedover kinnene.

Her er det hun vil at du skal vite når du går forbi Ramona på gaten: hun elsker å sy, og kan lage de vakreste ting med hendene sine. Hun er snill og stille og hjemmekjær. Og selv om hun er liten, og fattig, og ikke kan lese eller skrive, skal ingen si at ikke hun slåss for livet.

BEKYMRING: Dorina bekymrer seg for Ramona hver dag. – Ramona er ambisiøs, men kroppen hennes tåler ikke så mye. Hjertet hennes er svakt, og jeg er redd for henne, sier moren.
PAUL SIGVE AMUNDSEN
OVERLEVELSE: Mens Ramona sitter på gaten i Bergen, selger foreldrene Dorina og Doru brukte klær på markedet hver helg på og på festivaler i sommerhalvåret.
PAUL SIGVE AMUNDSEN
KRISE: Salget av bruktklær har gått trått de siste årene. – Etter krisen slo inn er det ingen som har noen penger å bruke, sier Dorina.
PAUL SIGVE AMUNDSEN