Av VIDAR HOPE

Vi er om bord på Bergens seilende stolthet sammen med 54 førsteårskadetter. Det er en etter hvert herdet gjeng vi finner på «Statsraad Lehmkuhl». De vet hva dårlig vær kan bety. Det fikk de så smertelig erfare allerede da de kom ut i nordsjøbassenget etter avgang fra Laksevåg 26. september. Flere uker og stormer etter, soler de seg nå langs USAs østkyst.

Tåler litt sjøsprøyt

I tillegg til marinekadettene finner vi også noen grønnkledde om bord. Fenrik Even Langeland Thomsen (21) fra Bergen går Forsvarets eneste logistikklinje, selv om han egentlig stammer fra Hærens jegerkommando. Høy sjø var imidlertid ikke noe problem for landkrabben.

— Vi har hatt mye dårlig vær, men jeg har sluppet unna sjøsyken. Så jeg synes egentlig at det har vært artig med ruskevær og mye sjø, smiler han.

Det er få som støtter ham. Hele 70 prosent av mannskapet lå nede for telling de første dagene av toktet. Dette inkluderte skipslegen løytnant Bjørnar Nummedal fra Bergen. Han måtte dele ut det som var av sjøsykepiller.

— Det er ikke noe å gjøre med sjøsyken. Man må bare vente til det er over, sier han.

Stemningen ble ikke akkurat bedre da de fikk inn meldinger om at orkanen «Wilma» herjet i kjølvannet på vei mot Norfolk. Med endret kurs skryte «Statsraaden» unna de verste vindkastene og kom seg til trygg havn i Norfolk i Virginia.

Viser frem stoltheten

Høsttoktet er obligatorisk for sjøkrigsskolens førsteårskadetter og blir i år gjennomført for fjerde sesong på rad. Etter planen skal seilskuten gli inn Vågen 10. desember, med sjantysyngende kadetter i mastene. Da har de vært til sjøs i nærmere 11 uker. Men før den tid venter returen over Atlanteren og en svipptur innom London. Skolesjef Tor Vestlie har sett flere hundre kadetter gå gjennom prosessen om bord på «Statsraaden». Årets tokt er visst et av de beste så langt.

— «Statsraaden» er en fantastisk arena for lederutvikling og sjømannskap, og det at vi i år valgte å dra til USA har vært en stor suksess. Det viktige er å få en lang atlanterhavskryssing med mye tid i sjøen. Det gjør noe med lederutviklingen. I tillegg har kadettene hatt et innholdsrikt program i USA, forteller kommandøren, som selv har tilbrakt tid med kadettene i USA.

Ulemper

Kadett Runar Økland fra Mathopen er enig. Men han medgir at det også er ulemper når Sjøforsvaret er på langtur.

— Intimt! Her er det ikke mulig å gjemme seg vekk. Vi sover i hengekøyer som sild i tønne nede på banjeren, sier han og får støtte fra medkadett Silje Nilsen fra Bodø.

— I begynnelsen hadde jeg nok med å passe på at jeg pustet. Men etter hvert som sjøsyken ga seg, var de ti meter høye bølgene bare morsomme. Men det er slitsomt å fly veggimellom i dusjen, skrape ned middagen fra veggen og ta looper i hengekøyen mens man sover. Vi kom da oss over i alle fall, smiler hun.

Stian Kongsvik Berge fra Skjold, som har fått mange nye venner under toktet, ser mest frem til å vise frem stoltheten i de fire havnene kadettene skal besøke.

— Man blir automatisk kjent med 50 mennesker i tillegg til det sivile mannskapet.. Det er mildt sagt en utrolig relasjonsskapende plattform, dette her. Dessuten er det gøy å vise frem stoltheten sin til havn. Det at jeg «eier» skuta. Det beste er jo helt klart å komme til kai, sier han.

Dokumentert effekt

At toktene har en positiv effekt kan bekreftes. Kadettene blir jevnlig vurdert gjennom personlighetstester og evalueringer av hverandre. Dette for å få en bekreftelse på læringskurven innen lederskap går i riktig retning. For kadettenes del blir utfordringen å videreføre lederkunnskapene sine til de operative marinefartøyene som venter på å ta imot nye skipssjefer og navigasjonsoffiserer. Ole Steinsland (20) fra Askøy går den operative marinelinjen på skolen og har ventet på denne muligheten i flere år.

— Jeg har ønsket dette helt siden jeg i 9. klasse seilte med KNM «Valkyrien» fra Tromsø til Bergen i arbeidsuken. Selv om det ikke alltid er like lett å se, så er toktet en opplevelse for livet, og det blir nok hjemturen og, håper han. - Det er jo ikke så mange nå til dags som kan skryte på seg å ha seilt helt til Amerika. Det blir noe å fortelle barnebarna, smiler han.

VIDAR HOPE
VIDAR HOPE
VIDAR HOPE