DU TROR DET IKKE før du får se det, sa de lenge i TV 2. Men vel så ofte er det motsatt. Du ser noe som viser seg å være noe helt annet.

Stadig vekk ser jeg folk jeg tror jeg kjenner. Like før jeg skal hilse, oppdager jeg heldigvis at det bare er en som ligner.

Men noen ganger går det aldeles gale.

En gang gikk jeg bort til en fyr på et utested og begynte å snakke om en felles bekjent. Først var fyren hyggelig og imøtekommende, men tiden gikk og jeg var dessverre helt på viddene. Han ante ikke hvem jeg snakket om, og jeg ante ikke hvem jeg snakket med. Til slutt ble fyren så sur at jeg gikk.

En annen gang, noen måneder etter at min far døde, var jeg i brøkdelen av et sekund sikker på at jeg så ham stå og prate med en dame på Torgallmenningen.

Det hadde i så fall vært en god sak for avisen. Og ikke minst en gledelig nyhet for familien.

I sommer så jeg en kar på ferieøyen vår. Han satt på den samme plassen hver dag, så jeg hadde mange anledninger til å glo. Jeg ble mer og mer sikker på at vi hadde gått på skole sammen.

Da vi endelig kom i snakk viste det seg at vi verken hadde gått på samme skole eller var vokst opp i samme tiår. Han var derimot ganske godt kjent fra TV og aviser.

Jeg kjente ham bare ikke igjen med så lite klær på.