Det går mange historier om folk som har punktert uten å ha med seg jekk. De fleste er morsomme, men denne er sann.

Det skjedde på Kvamskogen like ved det som i gamle dager het Tokagjelet fjellstove.

Det må være svært lenge siden det har vært en ordinær fjellstove der, men ikke fullt så lenge siden jeg mener det var et slags rekreasjonssted for ulike klientgrupper.

Hvilke diagnoser vi her snakker om, var jeg fortsatt usikker på etter å ha fått lånt jekk av en kar i fjellstova, og skiftet hjulet på bilen.

På et verksted nede i Steinsdalen fikk jeg lappet dekket og samtidig sjansen til å spørre hvilke pasientgrupper som holdt til der oppe i Tokagjelet.

Ungdommen som lappet dekk var en hendig praktiker og slett ikke familiær med betegnelser på grupper som ikke er kliss lik oss selv, enten de nå kalles psykisk utviklingshemmede eller ungdom med tilpasningsvansker.

Uten dette fine vokabularet innabords, ble ungdommen med det hullete dekket stående og vifte lett med armene i et fortvilet forsøk på å beskrive folk som ferierte oppe på Tokagjelet.

«Dei eh ... eh ... eh ... ikkje toskne. Ikkje toskne» gjentok han.

«Men galne, galne. Forstår du?«