• Jeg har mistet barn. Jeg føler en total maktesløshet. Jeg ligger våken om nettene, og bekymrer meg konstant. Han er jo fremdeles gutten min.

Nå sitter mor i fengsel – og etter det Øyvind vet, bor femtenåringen hos mors kjæreste som er borte store deler av tiden, eller hos sin egen kjærestes foreldre. Øyvind legger hodet i de store nevene. Den kraftige karen klarer ikke holde tårene tilbake. Jul, bursdager og ferier er et helvete.

— Sist gang jeg hadde avtalt samvær med Christian, var i mars 2010. Det er over to år siden nå. Hva skal jeg gjøre? Hva er det som skal til? Jeg har gjort alt for å se gutten min, og ingenting nytter. Jeg føler meg fullstendig rettsløs.

Øyvinds samboerHilde skjenker opp kaffe og sier at sengetøyet med Barcelona-logo ligger på samme sted som sist Christian var på besøk. Nå er det lenge siden. Øyvind og hans forrige samboer flyttet fra hverandre i 2007 etter 12 års samboerskap. Konflikten ble raskt så betent at den havnet i retten. Mor ga tidlig uttrykk for at hun ikke ville at Øyvind og Christian skulle treffes. Men retten var klinkende klar på at far og sønn skulle ha utvidet samvær.

— Jeg gledet meg til å være med Christian. Til å fiske, sykle, gjøre sånne ting vi pleide. Men mobiltelefonen var skrudd av. Ingen åpnet døren. Planene ble ikke noe av, sier Øyvind.

Christian er ikke tilgjengelig neste gang Øyvind tar kontakt heller. Christian, som er gammel nok til å velge selv, reiser på besøk til faren uoppfordret. Gjemmer seg hos pappa en uke. Moren truer med at dersom Christian snakker med faren, vil ikke søsknene ha kontakt med ham lenger. Så forsvinner han på nytt.

Mor flytter så til Østlandet, 50 mil unna, og far får mindre samvær på grunn av den lange reiseveien. Retten understreker at jevnlig samvær er viktig for begge parter.

— Uansett hva retten sier, spiller det ingen rolle så lenge mor blåser i domstolens avgjørelse. Jo lenger moren nekter meg å se Christian, dess vanskeligere blir det å tvinge barnet til dra til en far han knapt kjenner lenger. Det er dessverre det som skjer, sier Øyvind.

Øyvind, som tjener godt over en halv million i året, betaler over 6000 kroner i måneden i barnebidrag. I tillegg setter han jevnlig penger inn på sønnens konto. Mor har sitt å svare for i forhold til egen økonomi. I 2008 må mor møte i retten i en sak om pengeutpressing. På samme tidspunkt som far vitner i saken, leverer mor inn en anmeldelse til politiet om at Øyvind skal ha utøvd grov vold og psykisk terror i samtlige av de 12 årene de var samboere. Saken blir henlagt. I 2009 blir hun dømt for pengeutpressing, og i 2011 blir hun dømt for svindel og til å tilbakebetale Nav en million kroner.

Etter det BThar fått innsyn i, har mor - helt lovlig - i perioder fått utbetalt i underkant av 24.000 kroner i måneden, som utgjør barnebidrag, barnetrygd og stønad fra Nav. Økonomisk spekulasjon, mener far.

— Det er jo nettopp dette som er så tragisk. Moren har alt å vinne og absolutt ingenting å tape på å nekte meg samvær og blåse i alt retten har avgjort. På den måten blir hun økonomisk belønnet av staten for å bryte et rettsforlik, sier Øyvind.Hilde kaster et blikk bort på samboeren. Hun skjenker mer kaffe, legger hånden på skulderen til Øyvind, og sier han av og til er mentalt "langt borte".

— Jeg kommer aldri til å gi opp. Nå drar jeg saken for retten igjen, for å overta hovedomsorgen. Jeg vet det ikke er særlig sannsynlig. Men de 100.000 saken kommer til å koste, er verd det så lenge Christian får vite at jeg kjemper for ham. At jeg elsker ham, og alltid, alltid vil være pappa.

PS: Mandag 2. juli ble det satt opp et møte på familievernkontor mellom Øyvind , Christian og en sakkyndig – der far og sønn skulle treffes for første gang på to år. Christian stilte ikke.