ANNE-GRETHE DAHL

— Å, hiv og hoi! Å, hiv og hoi! Taktfaste rop høres fra innsiden av den solide plastteltveggen. Dugnadsgjengen til Øygunn er i full sving. Med rå muskelkraft og et lite ekstra puff fra Gud forvandles den himmelblå «pannekaken», som nyss lå spredd utover marken, til et høyreist gudshus i det fri.

På sidelinjen står Øygunn med vesle Maria (11 måneder) på armen. Mamma betrakter lattermildt det foreløpig skakke og noe salryggete teltet.

— Jeg kan ikke annet enn å le når jeg ser hva jeg har satt folk i gang med, smiler hun lett febrilsk. Øygunn stoler likevel på at Gud vet hva hun gjør.

Hvor er bruksanvisningen?

Dugnadsmannfolkene Arnfinn Haugland fra Tabernaklet, pastor Dieudonné Muhima og Bienvenu Bababebole (opprinnelig fra Kongo) og pastor Bjørn Ove Clausen fra menigheten Noas Ark på Sotra, Øygunns svoger Henning Birkelund og pinsevennen Kjell (som aller helst vil være anonym) har aldri reist et slikt telt før.

Teltets forholdsvis nye eier, pastor Clausen, står i villblomstengen og klør seg i hodet. Det halvannet tonn store evangelieteltet er nemlig «arvet» av en med-pinsevenn på Østlandet. Uten bruksanvisning ...

— Da lastebilen knakk sammen underveis fra Østlandet til Bergen, fordi teltet rett og slett var for tungt for den gamle bilen, sa jeg til Gud at dette bare var tull og dro hjem - uten teltet, forteller Clausen. Vel hjemme ringte Øygunn og spurte om hun kunne få låne det. Og det kunne hun jo, dersom hun hentet det på Østlandet. Som du ser har hun gjort det, sier pastoren og sender en takknemlig tanke til Han der oppe.

Er dette stort nok, da?

Hjemme på Lone har Øygunn og mannen Kjetil garasjen full av stolrekker.

— Det sies at teltet skal romme to hundre mennesker. Vi har i hvert fall stoler nok til så mange, sier Øygunn. Men ettersom det blå evangelieteltet tar form lurer hun likevel på om det er plass til så mange.

— Det har nå i hvert fall stor takhøyde, ser jeg. Og legg merke til at det ikke har noen dørterskel. Her skal alle kunne komme inn, smiler hun optimistisk.

Hver kveld uken gjennom skal teltet fylles av sang, musikk og livsglede. For Øygunns mange timer i telefonen har gitt resultater: Tatermusiker Elias Akselsen skal spille hver eneste kveld, fra Noas Ark stiller gruppen Upendo (kjærlighet på swahili) med sang og dans fra Kongo, misjonær Torkel Pedersen kommer, og den tverrkirkelige organisasjonen «Ungdom i oppdrag» vil være representert. Blant annet ...

Mest for ikke-kristne

Øygunn ser brått strengt på oss. Gjør det klinkende klart at teltmøtene, som starter med olsokbålfest førstkommende torsdag og deretter fortsetter hver kveld klokken 19 frem til onsdag 4. august, ikke er reservert pinsevenner:

— Jeg er mer opptatt av at ikke-kristne skal stikke hodene innom teltet. Jeg er ikke ute etter å omvende noen, men synes det er flott å få anledning til å formidle kristne tanker til mine medmennesker. Det er synd dersom folk går forbi teltet bare fordi de tror vi har tenkt å «hanke de inn» til pinsemenigheten, sier hun bestemt.

Øygunn er mer opptatt av det mellommenneskelige. Til å spre tanker og erfaringer om det å leve sammen.

— Jeg brenner etter å få dele det jeg har opplevd i livet med folk utenfra menigheten. Jeg er mektig lei av å sitte i ro og se på hva folk sliter med rundt omkring. Mitt største ønske er å få være til hjelp for folk, sier hun forventningsfullt.

Når teltmøtene slutter for kvelden? Gud vet, sier hun og ser skøyeraktig på oss.