Du vet når du har møtt en slik, for de putter på plass en viktig bit i puslespillet som til slutt danner selvinnsikten din.

Det kan være en fotballtrener. En filletante. Eller en lærer. Kanskje hun i fjerde klasse med det furete ansiktet, grålige håret, og glimt i øyet. Eller norsklæreren på videregående som analyserte de innleverte stilene dine til fulle, og viste at du ikke bare var en av hans tretti elever. Men et individ.

Disse menneskene har levende øyne. Øyne som ser. Som gjennomskuer, som dissekerer, som analyserer og som ser deg for den du egentlig er. Ikke den du vil fremstå som. Eller den andre tror du er.

Blant dem som er i helt unik posisjon i den forbindelse er lærerne. De er rollemodeller med en kanskje urimelig stor påvirkningskraft på sine elever. En slik kraft bør komme med et like stort ansvar.

Lærere som ikke ser elevene sine gjør seg skyldige i mangelfull yrkesutøvelse, og burde vurdere sin stilling, eller bli sagt opp med umiddelbar virkning.

Alle voksenpersoner i kontakt med barn og unge har et ansvar for å se, med alle sanser, også — eller særlig - med hjertet.

Mange elever kommer på skolen for å treffe mennesker som er til for dem, og som kan fremstå som sikre og stødige forbilder i en verden der veldig mye annet svikter. Ord blir viktige, men kanskje enda viktigere blir evnene til å signalisere at man ser eleven.

Å bli sett på en bekreftende måte legger grunnlaget for en god selvfølelse. Man lærer å kjenne seg selv. Det er ofte gjennom eksistensielle kriser vi modnes. Vi ser da det naive og mangelfulle ved tidligere standpunkt og blir tvunget til å gå videre.

En norsklærer jeg hadde på ungdomsskolen holdt meg igjen etter en norsktime og sa: «Du har en god penn, bruk den». Jeg husker det enda. Selv har hun sannsynligvis glemt det.

En samfunnsfagslærer ga meg et råd da jeg grudde meg fælt til et foredrag: «Uansett hvordan dette går vil du være mye modnere etter at det er overstått». Jeg husker det enda. Selv har han sannsynligvis glemt det.

For øynene som ser skjønner sjelden selv hvilket inntrykk de gjør.

«Enhver har rett til å bli sett», har Ole Paus sagt. Og føyd til at denne retten burde vært skrevet inn i Grunnloven.

Han burde muligens lagt til at «Enhver har plikt til å se». Selv om lærere er i den mest privilegerte stillingen til å kunne se barn og unge, angår det oss alle.

Og å bli sett fører til en viss ydmykhet: behovet for å bli sett erstattes av ønsket om å se.

De som så deg treffer du kanskje aldri igjen, og får aldri takket for de ordene de ga. Og hva er vel et «takk» for et stykke livsvisdom? Det forplikter.

En dag treffer du den du en gang var, i et annet menneske. Og du ser henne. Ikke den hun utgir seg for å være. Du ser forbi masken.

Da er det på tide å gjøre opp.