På begynnelsen av nittitallet ble de vonde tankene altfor mye for 41-åringen fra Bergen. Til slutt orket han ikke leve lenger.

— Jeg ble seksuelt misbrukt som elleveåring. Som voksen ble jeg skilt, og utstøtt fra Jehovas Vitner. Jeg mistet alle mine venner. Jeg følte jeg hadde tapt alt, og at jeg ikke lenger hadde noe å leve for. Tankene plaget meg natt og dag. Jeg kjente både avmakt og raseri. Depresjonen utviklet seg, og ble stadig dypere. Til slutt prøvde jeg å ta mitt eget liv, forteller Terje I. H. Lerøy.

- Vil dø alene

Han ble reddet av politiet.

— Politiet fant meg, og kjørte meg til legevakten. Hadde det ikke vært for dem, hadde jeg nok ikke levd i dag, sier han.

Men én ting er han hundre prosent sikker på. Han tenkte aldri på å ta andre med seg i døden.

— Med mitt kjennskap til mennesker med dype depresjoner ønsker de fleste å dø alene. De gjemmer seg vekk, og vil ikke ha oppmerksomhet i det hele tatt, sier han.

Fortsatt vet vi ikke hva som egentlig skjedde i boligen i Sveio tidligere denne uken. Men historien er full av eksempler på at en familiefar har tatt livet av kone og barn før han har drept seg selv. Lerøy tror disse tilfellene dreier seg om krenket ære.

— Jeg tror noen menn tror de eier konen og resten av familien. Hvis for eksempel konen vil skilles, klarer ikke mannen å leve med vanæren. Han mister konen, han mister alt. Hva skal han si til kameratene? Hele situasjonen blir for vanskelig å leve med. Og så kan han tenke at «hvis ikke jeg skal leve, så skal ikke du leve heller», sier Lerøy.

Ensomheten verst

Selvmordstallene har mer enn fordoblet seg siden 1950-tallet. Lerøy tror at ensomheten er blitt vår verste fiende.

— Storfamilien er brutt ned. Bestemor bor ikke på tunet mer. Ektepar blir skilt. Etterpå bor de for seg selv. I dagens samfunn har vi mange bekjente, og kan gå på byen og treffe folk. Men vi mangler kanskje noen som står oss virkelig nær. I dag har vi alt, men ingenting, egentlig. Det sosiale nettverket forvitrer. Jeg tror vi har noe å lære av andre kulturer. De har kanskje ikke så mange penger og ting. Men de har sterke familiebånd, sier Terje I. H. Lerøy.

Selv ble Lerøy ved hjelp av sykehusinnleggelse og terapi gradvis bedre utover nittitallet. I de første årene kom selvmordstankene noen ganger tilbake, særlig når sykepleierstudiet han begynte på, mislyktes.

Men etter hvert avtok selvmordstankene helt.

Han fikk nemlig noe annet å gjøre.

- Fantastisk å redde liv

I dag er han leder for Aurora i Bergen, en kamp- og hjelpeorganisasjon for mennesker med psykiske lidelser. Han har også vært sentral drivkraft bak etableringen av veksthuset Amalie Skrams hus i Bergen. Etter hvert som han fikk mer å gjøre kom også selvtilliten tilbake.

Nå hjelper han andre som har planer om å ta sitt eget liv.

— Nesten hver uke følger jeg folk til legevakten, folk som skal ta sitt eget liv. De ringer og er helt fortvilet. Ofte er det enslige mennesker med dyp depresjon, som har møtt veggen på en eller annen måte.

Midt opp i all elendigheten synes han egentlig han har en fantastisk oppgave.

— Jeg er med på å redde mennesker. Det er fantastisk, sier han.