Ingebjørg Jensen

Den ene visste ikke at det var mulig, den andre orket ikke.

Mye tyder på at flertallet av barna som opplevde bombingen ikke har søkt om krigspensjon. Ikke fordi de har vært fri for traumer. Snarere tvert imot:

Mange sier det er for tøft til å snakke om. Andre, som klarer å snakke om det, sier de ikke orker påkjenningen det er å søke. I et spørreskjema sendt ut gjennom Minneforeningen i 2005, sa 19 av de 33 som svarte, at de aldri har søkt, Ni av dem visste ikke om muligheten.

Vi har spurt flere av dem, men ingen ønsker å stå fram i avisen med navn og bilde. Men de vil gjerne fortelle:

n En 73-åring husker bare små glimt av hendelsene, men prentet i minnet står lampen som svingte når bombenedslagene nærmet seg. Lyset som gikk, smell og skrik, og at hun karet seg ut gjennom veggen. Hun har vært plaget av en følelse av lammelse, hodepine og bruk av piller. Da hun tok kontakt for å søke, gråt hun så mye i telefonen at hun ga opp å gå videre.

De fleste som har kommet så langt som å søke og fått avslag, har ikke orket å anke:

n «Har for mye nerver». «Det er fælt å slåss når du har nerver. Jeg ble søvnløs. Hele krigen var en enorm belastning, og jeg har traumer», svarer en kvinne som ble bombet i sitt eget hjem.

n «Etter å ha hørt hva enkelte personer har måtte gå igjennom de siste årene i forbindelse med krigspensjon, har jeg ikke helse til å gjøre det samme», skriver en kvinne som var ti år i 1944. For henne blir all musikk til flyalarm, og vanlig flydur fremkaller de 152 flyene som durte inn over Laksevåg den dagen. I bygninger med grå murvegger, som Grieghallen, føler hun at hun står under åpen himmel med all murpussen, holder i «frøken» og skriker når bombene nettopp har falt». «Samme dag, 4. okt., ble hjemmet vårt smadret av bomber, vi mistet alt vi hadde, flere personer omkom i huset». I mange år har hun gått på sterke medisiner mot angst og uro.

n En 12 år gammel jente var alene hjemme og gjorde seg klar til å gå på skolen: «Flyalarmen gikk og jeg så og hørte alle disse flyene komme over Lyderhorn, og de begynte straks å bombe. Jeg løp rundt i huset for å finne en gjemmeplass. Jeg gjemte meg inni et klesskap». Skapdøren blåste opp av lufttrykket, og hun så vinduene bli kunst, mens jord, stein, ledninger og stolper fór gjennom luften og falt ned sammen med inventaret i hjemmet. «Mine kjære traff jeg ikke før langt på dag. Min bror ble ikke funnet før tre dager etter. Han lå langt bak i skolen. Vi ble anbefalt å ikke se han».

I ettertid har hun vært redd for alle steder der hun kan bli stengt inne blant mange folk. Da kan hun få panikk i frykt for å ikke få puste.