Minneord av Einar Eriksen

Harry Hansen var en av dem som i høy grad bidro til å gi Bergen både liv og ansikt. Som aktiv politiker på ulike plan gjennom en mannsalder, som partimedlem og som engasjert samfunnsmenneske. Hans operasjonsområde var først og fremst Bergen. Her trivdes han, her kommuniserte han ukomplisert med sine medborgere, her var han til tjeneste.

For egentlig var det slik han så på sitt politiske virke som bystyremedlem, som ordfører, som komitémedlem og som stortingsrepresentant: Han sto til tjeneste for sitt parti, for byen, for samfunnet. I utallige sammenhenger ga han uttrykk for nettopp denne holdningen. Derfor preget han byen i de seks årene han styrte byen fra ordførerstolen i det gamle rådhus — fra 1964 til partiet plasserte ham på Stortinget ved valget i 1969.

Om de tolv årene på Stortinget ga den entusiastiske bypolitikeren Harry Hansen fra Bergen de armslag og muligheter for utfoldelse som han hadde på hjemmebane, er vel heller tvilsomt. Selv om han ble satt på krevende og betydelige oppgaver, både som Arbeiderpartiets fremste skattepolitiske talsmann og som formann i Skattekommisjonen, er det ikke tvil om at årene i hovedstaden tidvis føltes som en fornem forvisning. I hvert fall la ikke Harry Hansen selv skjul på i mange samtaler og intervjuer at det var i Bergen han «hørte heme».

Til Bergens Tidende formulerte han sitt offentlige politikerliv slik i en fødselsdagsprat før 70-årsdagen 14.januar 1989:

— Å være ordfører i Bergen rangerer over alle andre politiske tillitsverv man kan ha her i landet. Da jeg ble «tvangsflyttet» til Stortinget, satt jeg mang en kveld på sengekanten på min stortingshybel og gråt mine modige tårer over den vanskjebne som var blitt meg til del.

På spørsmål om det virkelig var så ille, svarte han: Til å begynne med ja, men man venner seg jo til det meste.

Det var altså byens interesser han som lokalpolitiker fikk anledning til å ivareta på mange forskjellige poster i bysamfunnet. Helt fra han kom med i bystyret og formannskapet (som nyvalgt representant kom han med i begge fora på en gang) i 1952, var han i en posisjon som påvirker av bysamfunnets utvikling. Det var en posisjon han trivdes i og som han utnyttet. Både som partipolitiker, som bystyrerepresentant og i årene som ordfører var det fellessamfunnets behov og krav han ivret for. Det hindret ikke den drevne partitaktikeren fra å utnytte politisk disiplin, tyngde og flertallsstyrke for å få gjennomslag for sine ideer og visjoner. Når det gagnet saken var han slett ikke fremmed for forhandlinger og kompromisser.

For Harry Hansen hadde perspektiver på og for den byen han var så sterkt knyttet til gjennom oppvekst og arbeid og som han følte seg som tillitsmann for. Ikke minst det å kunne opptre som demokratisk flertallsvalgt ordfører passet Harry Hansens legning og filosofi. Det ga muligheter til å treffe, og om det var mulig, å trumfe igjennom beslutninger han mente var til byens beste. I den gode saks tjeneste gikk han heller ikke av veien for rene soloutspill.

Arealutvikling i vest var vyer bystyremedlem, formannskapsmedlem og gruppeleder Harry Hansen tidlig målbar, og så behovet for. Han kom med i et tremannsutvalg som i begynnelsen av sekstiårene skulle tilrettelegge for boligområder i Fyllingsdalen. Tidlig på ettersommeren 1963 ble han selv tilsatt som den første utbyggingssjefen. Han hadde ivret for å få bydelens utvikling inn i organiserte former. Få følte seg kallet ýog vel, sa Harry'en, jeg skal ta på meg jobben.

I den ble han imidlertid ikke mange månedene for fra neste årsskifte befant han seg i det gamle rådhusets annen etasje, i selveste ordførerstolen. Det var så avgjort den største hending i 44-åringens liv og det var nok dem som lurte på om denne hengslete, asketisk utseende fyren med furet fjes og nervøse sigarettsug, egentlig var akslet til en såpass seriøs jobb som å representere landets nest største by. Ruvende personligheter som Nils Handal, Knut Tjønneland og August D. Michelsen hadde i tillegg til kommunalpolitiske kvalifikasjoner også pondus for tillitsvervet.

Tvilen kom så avgjort Harry Hansen til gode. Han var sin by og sine medborgere tett inn på livet i et sosial samliv som bygget på engasjement, ærlighet og medmenneskelighet. Fordi Harry Hansen også kunne være et raust menneske med utvidet toleranse for både meningsfeller og motstandere. Ikke minst «villfarne» partifeller følte hans romslighet når han gikk i bresjen for dem på partimøter eller under nominasjonsprosesser.

Harry'en - som for øvrig ble et institusjonalisert begrep i den bergenske bypolitikk ý var både partistrateg med viktige læreår som partisekretær i Bergen Arbeiderparti i perioden 1949 til 1963 og personlig prinsippfast (og noen ganger kompromissløs inn til det intolerante etter enkeltes mening). Han førte et nøkternt levesett, uten at noe av dette hindret ham i å akseptere andres atferd og praktiske løsninger. Selv om de gikk på tverke av partiideologi og egne livsprinsipper. Harry Hansen var på sett og vis en praktiserende pragmatiker.

Dessuten var han ordholden og informerende. Det opplevde journalistene som hadde nærkontakt med ham som både bypolitiker, ordfører og stortingsrepresentant. Elskverdig, åpen og villig til å informere var pressens erfaringer. Han var på sett og vis en hel liten offentlighetslov i seg selv. Lenge før loven trådte i kraft innså han forpliktelsen til å orientere allmennheten om saker under bearbeiding. Var han ikke selv orientert, undersøkte han og ringte tilbake.

At Bergens Tidende sto hans hjerte særlig nær, trass i ulike politiske ståsteder, vitner den kjærlighetserklæring han kom med i et kåseri i NRK i 1986. Harry'en sa dette etter at avisen den gang hadde lagt om utforming og innhold: «Noen har hevdet at BT er landets beste avis. Det kan jeg istemme - uten at det låter som et buekorps eller Brann-brøl».

Som ordfører representerte han på så mange måter en ny og ledig stil ý ikke bare i omgang med media. Kontaktflaten var bred mot et stort publikum. Ordføreren var tilgjengelig i en helt annen grad enn det som var vanlig tidligere. Harry Hansen stilte opp i mange og ulike forsamlinger, tilstelninger og møter og messer for å representere. Og han trivdes i rampelyset. Til tider kokketerte han ikke så lite med denne blandingen av beskjedenhet og offentlighet.

Enkelte ganger kunne det imidlertid bli vel mye av det gode. En slik gang befant ordføreren seg på Dokkeskjærskaien i et PR-evenement for tryllekunstneren Tore Torell som lot seg hive til bunns innelåst i en sekk. Det var Harry Hansen som sørget for håndjern og forsvarlige knuter - og svart av mennesker var det på kaien. Uroen bredte seg da vår lokale Houdini ikke viste seg etter de bebudete sekunder det skulle ta før han dukket opp, fri fra sekk og lenker. Uhell som kunne ført til ulykke ble resultatet - med bidrag fra Bergens ordfører. Etter en rask reparasjon på Haukeland sykehus kom Torell til hektene og takk og pris: Den nervøse ordfører også. Det var etter den affæren Harry Hansen betrodde BT at «eg gjør meg best på landjorden».

Det vi kan si er vel at Harry'en gjorde seg godt i mange posisjoner og verv han ble tillagt. Han var samferdselspolitiker så vel som skattepolitiker, han ledet mannsrolleutvalg og han var partistrateg som lenge etter slutt som aktiv, likte å rusle rundt i kulissene med råd og dåd som ikke alle satte like mye pris på å få. Men han var først og fremst bypolitikeren, ordføreren og bergenseren som anså enhver reise som en omvei tilbake til sin fødeby Bergen. Bergen var i hans hjerte til det siste, og nå ved hans død føler bergenserne at Harry Hansen også er i våre hjerter.

HARRY'EN: Fredag gikk hele Bergens Harry Hansen bort, 84 år gammel. Her fotografert i 1997. FOTO: RUNE SÆVIG