Det er en varm augustdag. Solen skinner, den hvite marmoren reflekterer solskinnet, forsterker lyset så det skjærer i øynene. Han er trøtt i beina etter den lange vandringen. De har vandret i dagevis. Nå har han skiftet, og de elegante skoene er harde mot steintrappen. Han svetter, men beholder den svarte dressjakken. Det er viktigere enn noensinne å fremstå velkledd og seriøs. Rolig nærmer han seg podiet. Han legger papirene på talerstolen og skuer utover. Trøttheten forsvinner med et gisp. Folkemassene strekker seg fra bunnen av trappen og rundt hele det firkantede vannspeilet. Det ser ut som hele verden er kommet. Noen hvisker at det er over 200.000 mennesker der ute. Han renser halsen. Så begynner han å tale.

BORGERRETTSFORKJEMPER: Martin Luther King jr.

Fortell dem om drømmen din

Han fremfører velkjente poenger om rettferdighet, om at nasjonen vil bli sterkere hvis den samler seg. Elementer fra de mange talene han har holdt. Men noe mangler. Noe definerende som kan forløse alt. Brått roper en kjent kvinnestemme: Fortell dem om drømmen din, Martin! Han legger manuset til side og sier:

Jeg har en drøm om at selv en stat som Mississippi, en stat som gløder av urettferdighet, som gløder av undertrykkelsens hete, en dag vil bli forvandlet til en oase av frihet og rettferdighet.

Jeg har en drøm i dag!

Ekstase

Jo mer han drømmer, jo mer ekstatisk blir folk. Han slipper seg fri, slik han har gjort det i små hvite kirker i baptistmenigheten i sørstatene, i slitte gymsaler og forsamlingslokaler for borgerrettighetsbevegelsen. For hver setning han slynger ut, roper folk tilbake at han skal drømme mer, håpe mer. Og han avslutter:

La frihet ringe fra hver eneste høyde og muldvarphaug i Mississippi, fra hver fjellside, la friheten ringe.

Talen Dr. Martin Luther King Jr. holdt foran Lincolnmonumentet 28. august 1963, er en av det 20. århundres største taler. Senere er den blitt ikonisk som «I Have a Dream»-talen og lest, repetert og analysert i det uendelige. I år er den på ny aktuell fordi vi feirer 50-års jubileum for da King mottok Nobels fredspris. Faktisk er det ofte slik at når jeg holder foredrag og spør hva retorikk er, så er den talen noe av det første folk tenker på.

Gjentakelse og rytme

Det er ikke underlig. Det er en fabelaktig tale. Den har alle retorikkens kjennetegn, slik som gjentagelse (Jeg har en drøm) og rytme (La friheten ringe). Talen er spekket av allitterasjon, metafor og narrativ — alle fagbetegnelsene vi bruker for å analyser taler. Han skaper bilder i tilhørerne, om snødekte fjell og bølgende åssider, på samme måte som den like ikoniske «This Land Is Your land» av Woody Guthrie. Alt dette hører med i analysen av «I have a Dream».

Men det forklarer ikke hvorfor talen er blitt så viktig. Det som skiller den ut, er at den er et eksempel på fredens retorikk. Den beskriver en konflikt med størst mulig klarhet, og hvordan konflikten kan løses uten vold. Og den gir et uovervinnelig moralsk forsvar for nettopp den løsningen. Kort sagt: Den overskrider konflikten og viser en farbar vei.

Handler med språket

Dette er noe av det viktigste man kan oppnå ved hjelp av retorikk. King handler med språket, og hvis han hadde handlet annerledes, kunne utfallet blitt et annet. Hvis borgerrettighetsbevegelsen i USA hadde gått i en annen og mer voldelig retning (noe mange ønsket), er det vanskelig å si hva som ville vært konsekvensene.

PRESIDENT: Barack Obama

Det går en linje fra King til USAs president Barack Obama. Han anerkjente Kings budskap om ikkevold da han tok imot Nobels fredspris i Oslo nøyaktig 44 år etter King. Likevel fulgte Obama opp med et viktig forbehold:

Å si at maktbruk noen ganger er nødvendig, er ikke en oppfordring til kynisme, det er å akseptere historien.

Obamas tale ved fredsprisutdelingen ble et eksempel på presidentens retorikk fremfor fredens retorikk. Den er like fullt nyttig å studere for dem som leter etter fredsretorikk. Obama går til kjernen av problemstillingen, og forlater den ikke før han har formulert et klart svar for veien videre. Nettopp det kjennetegner betydningsfulle politikere. I Norge er kanskje det mest kjente eksempelet i nyere tid vår tidligere statsminister Jens Stoltenberg. Da han talte til Oslo Domkirke den 24. juli 2011 etter det verste terrorangrepet i moderne norsk historie, sa han:

Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.

Rett ord til rett sted

Talen i domkirken viser hvor viktig det er med rett ord til rett sted. På gresk kaltes det kairos , og en egen gud, den yngste sønnen til Zevs, bar det navnet fordi man holdt øyeblikket så høyt. Noen øyeblikk krever en helt spesiell type handling, og den handlingen kan bare utføres med ord. Talen i Oslo Domkirke er et eksempel på det.

I etterkant er det lett å tenke ordene som noe selvsagt, noe som bare måtte bli sagt. Men Stoltenberg kunne også valgt et helt annet budskap, som for eksempel den amerikanske presidenten George W. Bush. Tre dager etter terrorangrepene i New York 11. september 2001 sto han i nasjonalkatedralen i Washington og sa: Vi må svare på angrepene og fjerne ondskapen fra verden.

Denne konflikten begynte på andres premisser. Den vil slutte på våre.

Hører så fredens retorikk bare hjemme i berømte menneskers munn?

Nei, den kan også begynne med en ukjent 14-åring som blogger. Som den ene av årets fredsprisvinnere: Malala Yousafzay, med god margin den yngste fredsprisvinneren noensinne. På samme vis som Dr. King ble hun utsatt for et feigt attentat. Hun overlevde og fortsetter kampen modigere enn noensinne. Hennes buskap da hun møtte Obama og snakket om USAs bruk av droner for å bekjempe terrorisme, var krystallklart:

Jeg tror ikke man kan få slutt på en krig ved hjelp av krig.

Ut av offerrollen

Noe av det mest interessante med retorikken er at den opptrer i så mange av livets områder. Og den smitter. Ta for eksempel en type retorisk overgrep alle har utført, vært tilskuer til, eller blitt utsatt for — mobbing. Det kan virke som uskyldig krangling. Men som det er blitt klart denne høsten: Mobbing kan ta liv.

MOBBEBEKJEMPER: Kristin Oudmayer

Det sier noe om den store evnen vi mennesker har til å skape konflikt av ingenting. Noen har en litt annerledes frisyre, dialekt, klesstil eller kroppsfasong, og ved hjelp av ord kan man brått gjøre dette menneskets liv dramatisk dårligere. Finnes det en fredens retorikk i møte med dette ordmonsteret? Kristin Oudmayer, en utrettelig stemme for mobbedes rettigheter, skriver: Det er viktig å ruste barn til å tåle konstruktiv kritikk, takle uenighet og det faktum at livet til tider er nokså urettferdig, uten at det er synonymt med å være et offer.(…). Minst like viktig er det at barn lærer å kjempe for seg selv, ta igjen og ikke minst kunne ha og formidle forventninger til hvordan omgivelsene skal behandle dem.

Velfødde Norges bakside

Det er en forbindelse mellom nå 17-år gamle Malala, som mottar fredsprisen på onsdag, og Odin Olsen Andersgård, som bare ble 13. For like viktig som Malalas fredsbudskap er hennes største kampsak: Barns rett til utdannelse. Odin tok livet sitt i mars i år på grunn av alvorlig mobbing. I motsetning til Malala hadde han ikke en fiende alle kan samles mot. Hans fiende var det velfødde Norges bakside. Våpenet han ble utsatt for var ord. Han ble frarøvet sin rett til utdannelse fordi vi, fredsprisutdelerne sviktet.

Jeg skal tenke på ham når Malala holder talen sin. Og på det Oudmayer skriver. For det bringer oss til poenget om fredens retorikk som angår oss alle. Fred er ikke det samme som fravær av uenighet, eller til og med kraftfull og saftig krangel. De fleste diskusjoner, enten de er private eller politiske, blir bedre om man kommer til bunns i spørsmålet: Hva er vi uenige om? Menmåten vi snakker om detpreger oss selv og alle omkring oss. Som Katrine Olsen Gillerdalen, Odins mor, sa det så forsiktig og fint på Dagsrevyen:

Når vi voksne sitter rundt middagsbordet eller i telefonen med en venninne og prater om en annen person, så husk hvem som hører hva du snakker om. Kanskje vi bør være litt bedre til å huske på dette alle sammen.

Fredens retorikk er ikke noe som kun hører hjemme på podiet under nobelseremonien. Fredens retorikk er vårt felles ansvar.