• Her. Her var det flere av småguttene som hadde sin seksuelle debut. Med kalvene. De store guttene sto rundt og så på. De små måtte til pers, sier en tidligere barnehjemsgutt. Bunkersene på Garnes gjemmer skrekkelige minner.

MARIANNE RØISELAND

— Vi lærte å bli brutal. Vi var det ikke i utgangspunktet, sier 49 år gamle «Arvid».

I syv år bodde han og broren «Jens» på barnehjemmet på Garnes. Begge kom dit da de var åtte år. 15 år gamle og konfirmert forlot de hjemmet. De var blitt to brutale og hensynsløse ungdommer.

- Ville drepe ungene mine

— En kveldstime høsten 1995 ringte en mann meg. En som også hadde bodd på barnehjemmet. Han truet med å drepe ungene mine som hevn for det jeg hadde gjort mot ham. Han virket hysterisk og snakket usammenhengende om ting vi begge hadde følt på kropp og sjel under oppholdet på hjemmet. Om slag og spark. Om seksuelle overgrep. Om lengsel etter trygghet og vern fra bestyrer, lærere og eldre gutter som gjorde hver dag til et helvete for ham. Han snakket om hvordan han selv var blitt et monster overfor andre barn, forteller «Jens».

Han holder blikket festet på hendene sine. Øynene er fulle av tom smerte. «Jens» virker redd. Redd for minnene fra barndommen. Minner som en gang før har knekket ham og ført ham til Sandviken sykehus som selvmordskandidat.

Han har skrevet femten tettskrevne sider om oppholdet på Garnes og på Sandviken. Det er lettere å skrive enn å snakke.

I skrivet forteller han om tryggheten og vennligheten på sykehuset og setter det opp mot opplevelsene fra hjemmet for barn:

Her er ikke hender som slår. Heller ikke nattlige besøk i sengen. Denne ventingen i angst og den nedverdigende følelsen når en større gutt stikker penisen inn i deg og tømmer sin sæd i anus. Her slipper en å gå til bords med sjøstøvler til å tømme havregrøten i, for å slippe juling eller annen straff om en ikke spiser den opp. Her er ingen knyttede nevner som truer med bank om en ikke får maten fort nok i seg, slik at alle kan gå fra bordet og benytte en kort fritid mellom skoleøktene.

All makt hos de eldste

På Garnes var de yngste minst og de eldste størst. Makten fulgte alder og fysisk styrke. Barn ble satt til å lage sin egen nådeløse justis. De voksne blandet seg ikke inn. Ikke var de mange nok til det. Og ikke brydde de seg om det.

— Du lærte deg fort til ikke å sladre. Jeg husker gutten jeg banket opp. Styreren tvang frem en tilståelse fra ham, for så å fortelle ham at han var en Judas, sier «Jens».

De to brødrene viser meg rundt på Garnes. Solen skinner. Fra Eikeberget hopper ungdommer ut i sjøen. Idyllen og freden ligger over de grønne markene. Men det er ikke særlig velstelt i dag, i forhold til den gangen de arbeidet på jordene.

— Nei, du hadde ikke funnet alt dette ugresset på åkeren i vår tid, sier «Arvid».

Gårdsarbeidet på Garnes var ingen lek, men de to brødrene mener det var slik mange barn hadde det i etterkrigsårene. Det er ikke det harde arbeidet på barnehjemmet som har gitt dem plager senere i livet.

— Det er nesten kvalmt å se at det er så ustelt her. Rene vandalismen. Vi hadde alt på stell. Bortover der sto bærbuskene på rekke og rad, sier «Jens» og peker mot et overgrodd område til venstre for stedet der hovedhuset lå. Det har brent ned. Ryktene skal ha det til at en tidligere beboer tente fyr på det i 1982.

Skolen og et annet internatbygg er også borte. De to synes det er trist.

— Her, på denne murplattingen sto utedoen. Der på berget hentet vi mose som vi kunne tørke oss med, forteller de.

Odins hest

En sommerdag fikk guttene det for seg at de skulle lage sitt eget museum i «Kalve-bunkersen», som ligger i utkanten av gården. På murveggene skimtes konturene av en hest. Odins hest står det skrevet med barnlig skrift under.

— Selv om vi hadde det fælt, så opplevde vi også gode stunder. Innimellom kunne vi leke veldig greit, men det skulle så lite til før magien ble brutt, sier «Arvid».

På haugen like ved bunkersen kunne gutter i ny og ne samles for å bivåne et småbarns seksuelle debut. Slik husker «Jens» tilbake i sitt notat:

Hele tiden er det den svakeste som lider mest, etter hvert som årene går og han vokser seg større skal han ta en grusom hevn på dem som komme etter. Til slutt vil han stå som den ubestridte hersker med større makt enn både lærer og bestyrer overfor de andre barna. Han får bror til å slåss mot bror. Han får andre til å onanere seg, eller som underholdning, få en gutt til å forgripe seg ovenfor en kalv eller ku. Slikt skjer her. Små guttepikker som stikkes inn i skjeden på en ku til underholdning for større barn.. Han er fryktet av lærerne for han har ofte større fysisk styrke enn dem og han vet om deres små «hemmeligheter».

Skam, sinne, hat

Bitterheten er for mange av guttene fra Garnes først og fremst knyttet til seksuell nedverdigelse. Til opplevelser de ikke har våget å snakke med et menneske om. Opplevelser som har fylt dem med skam, sinne og hat. Hver eneste dag tar tankene turen innom Garnes. De kan ikke glemme, selv om de har gjort sitt ytterste for å viske ut minnene. Volden og overgrepene rir dem som et evig mareritt.

I det kristne barnehjemmet ble de ondskapens mestre. Brutale og nådeløse ovenfor dem de kunne herske over.

— Jeg husker en gutt som var så dum at han så meg rett inn i øynene mens jeg julte han opp. Jeg så inn i min egen fortvilelse og prøvde å banke den bort.

— Hører jeg en andakt på radioen så tenker jeg på sex og jævelskap, sier «Jens».

Ingen steder på den store vakre eiendommen ga dem trygghet. Med få unntak var det ingen å søke trøst hos. 25-30 gutter var prisgitt hverandre og enkelte lunefulle ansatte.

— Det er et under at ingen unger ble drept her. Men dessverre er det flere som har tatt livet sitt etterpå, sier «Arvid».

«Jens» har forsøkt å gjøre det. Han klarte det ikke. Nå har han forstått at det var systemet som sviktet og ikke han som var ond. Han håper inderlig at noen offentlig, oppriktig og på ordentlig vil løfte ansvaret og skyldfølelsen fra hans skuldre. For det var systemet og fravær av tilsyn med barnevernsarbeidet som gjorde monster av små barn.

«Jens» har aldri tilgitt seg selv, derfor kan han ikke tro at andre kan tilgi ham.

— Jeg venter på at jeg skal få en telefon, med spørsmål om hvordan jeg, som gjorde så mye vondt, kan anklage kommunen for noe som helst. Jeg forstår at folk kan tenke sånn. Og det er mennesker der ute jeg håper jeg aldri treffer, sier han.

FRITT VILT: Ingen gikk fri fra seksuelle overgrep, ikke engang kalvene på Garnes. Her foregikk en bisarr lek ingen hadde kontroll over.
Foto: Bjørn Erik Larsen