Siden forsommeren har alle antikvariske myndigheter i hovedsak vært enige om hva som skal skje med Haukedalsboden i Sandviken: Den verneverdige delen av sjøboden tas ned og lagres. Resten av sjøboden blir revet. Inne i det nye bygget som kommer på tomten, settes den verneverdige delen opp igjen.

Likevel går sjøboden, som var i ferd med å rives da den ble midlertidig fredet i fjor, nå mot sin andre vinter uten ordentlig tak. Arbeidet kan ikke gå videre før det endelige fredningsvedtaket er gjort.

— Vann er det verste

Norges Miljøvernforbund eier bygningen, og leder Kurt Oddekalv er ikke fornøyd:

— Den lange beslutningstiden er et miljøproblem i Bergen. Jeg forstår hvorfor byggherrer gruer seg for å varsle myndighetene når de finner noe som kan ha verneverdi, sier Oddekalv.

Miljøorganisasjonen skal selge materialene fra sjøboden. Oddekalv peker på hull i taket, sopp på veggene og gulvplanker som er begynt å svelle, og anslår at de allerede har tapt 200.000-300.000 kroner.

— Boden er sikret så godt det lar seg gjøre, men det går jo ikke an å bygge et nytt tak på en bygning som skal rives. Vann er det aller verste gamle bygninger vet, og materialene forringes dag for dag, sier han.

Må kanskje vente til våren

Utbyggers forslag om at den verneverdige delen av sjøboden kunne settes opp i nybygget, fikk støtte fra både by- og riksantikvar og fylkeskommunen. Det formelle vedtaket som pålegger eier at alt blir satt opp igjen etter at det tas ned, må imidlertid fattes av fylkeskonservator. Dette er foreløpig ikke gjort.

Nå begynner også utbygger Bjarne Aardal i Nistad Eiendom å bli oppgitt.

— Når man er enige om løsningen, må det gå an å bruke et par timer på å forfatte et vedtak. I juni ba jeg fylkeskommunen om at det måtte gå kjapt, slik at vi ikke skulle bli stående i regnværet langt utpå høsten. Og nå er vi her. Det er ikke sikkert at vi kan ta ned bygningen før til våren igjen, sier Aardal, som ikke vet om han vil tape penger på utsettelsen.

Fredningssak gjennomføres

Rådgiver Johanne Gillow hos Byantikvaren sier de har forsøkt å sørge for at prosessen skal gå så fort som mulig.

— Et år er lang tid, men det er mange prosesser som skal gjennomføres. Saksbehandling tar tid, og det er mye annet som skal gjøres samtidig, sier hun, og understreker at eierne har opptrådt forbilledlig.

— En utsettelse er aldri kjekk for noen, men det er ikke hverdagskost at det dukker opp et trebygg fra 1600-tallet, spesielt ikke i Bergen, sier rådgiveren.

Også fylkeskonservatoren berømmer samarbeidet med eier, men avviser at saken har tatt lang tid.

— Vi skal gjennomføre en fredningssak, og den saken ruller videre fremover i systemet. Vi hadde enkelte merknader til prosjektet tidligere i prosessen, men det kommer vi til å løse sammen med eier. Vi har ikke fattet noe endelig vedtak i saken ennå, men jeg tror ikke det er langt unna, sier fylkeskonservator Per Morten Ekerhovd.

VERNEVERDIG OVERRASKELSE: Dekoren og det laftede treverket funnet bak et nyere trepanel, gir verdifulle opplysninger om alderen, utviklingen og konstruksjonsmåtene til sjøbodene i Bergen.
Silje Katrine Robinson
Silje Katrine Robinson