Sigfinn Vik har lagt inn årene, men ikke meningene. Han er skuffet over politikerne og har flere ting på hjertet før det er for sent. 15. januar fyller han 84 år — hvis Vårherre vil.

Noe av det viktige for ham akkurat nå er å fortelle om ildsjelene på Tellevik kystfort. I alle årene har de jobbet iherdig for å bygge opp et museum og undervisningssenter. For å fullføre jobben trenger de hjelp fra kommunen, men svært lite skjer.

— Mer motstand enn vi har møtt på Tellevik, har jeg aldri opplevd før. Politikerne lover og lyver. Det er rett og slett skammelig. Ungdommene er fryktelig dårlig behandlet. For fire år siden ble de lovet hjelp til et servicebygg, men hva ser vi? Null og niks!

Sigfinn Vik hadde en gang en drøm om å fortelle sin historie, nettopp på Tellevik. Men den drømmen er nå borte.

— Alderen har tatt meg igjen.

Mistet friheten

Han overlevde krigsårene, men flere ganger så det stygt ut.

Sammen med to andre fra Åsane la han ut fra Florø i en livbåt 1. pinsedag 1941. Det gikk skikkelig ille. De kullseilte ved Kinn, men klarte så vidt å klore seg fast på et skjær. Den gangen så han døden i øynene første gang.

3. pinsedag var han tilbake i jobb. Ingen merket at han hadde vært vekke. Men Gestapo fikk likevel snusen og Sigfinn ble tatt inn til avhør. Han var heldig og fikk ødelagt kompromitterende bevis om motstandsorganisasjonen han var med i før de ransaket ham.

Årene gikk med arbeidstjeneste, vedhogst og tvangsarbeid på tyske militære anlegg. Men sikkerhetstjenesten hadde han under oppsikt. Sigfinn fant det best å stikke av, og sent på året 1943 lurte han seg til Ytre Solund med Gestapo i hælene. Flaks og dyktighet reddet ham.

MTB-ene

I Hjønnevåg lå flyktninger og ventet på båt vestover sammen med engelskmennene Basil Harris, Jim Holmes og nordmannen Carsten Johnsen. De tre hadde prøvd å ta seg inn til Laksevåg med miniubåter 22. november 1943, men mislykkes. Natt til 6. februar ble de plukket opp av MTB fra Shetland.

I England ba Sigfinn Vik om å bli plassert i MTB-våpenet. Sommeren 1944 lå de i kanalen, resten av året på Shetland. Slik fikk Sigfinn være med på flere turer over Nordsjøen. Han var den eneste Åsane-gutten i MTB-våpenet.

MTB-ene lurte seg inn til kysten om kvelden og la seg i skjul for å vente på angrepsmål.

Sterke følelser

— Da vi nærmet oss Norge og så de snødekte fjellene sto klumpen i halsen på oss og vi tenkte på familiene våre og hvordan det gikk med dem.

— Vi var fast bestemt på at hvis vi ble oppdaget, skulle ingen ta oss levende, sier Sigfinn.

— Det kunne slite på nervene hvis vi ble liggende under kamuflasjenettet i flere døgn. For hver dag økte muligheten for å bli oppdaget, og det var ikke rart hvis noen fikk problemer, særlig hvis det kom tyske patruljefly.

Sigfinn husker shetlenderne, og følelsene presser på når han snakker om dem:

— De var så snille og gode mot oss, sto på kaien og ønsket oss god tur, var der igjen da vi kom tilbake. Jeg husker hvor glade de var hvis alle var i god behold.

Tidlig voksen

— Jeg pleier å si at jeg ble voksen seks år gammel.

Sigfinn var eldst av 11 søsken, far var matros på lokalbåtene på Sørfjorden. Det falt derfor mye på Sigfinn. Det han forteller er totalt fremmed for barn og unge i dag.

Hogge ved, bære vann, ro på sjøen. Han forteller om fiskeplassene. Én for pale, én for torsk, én for storsei. De er alle tomme nå.

I 1935 begynte han i arbeid, først som håndlanger for tømrerne som bygde hytter på Tertnes og i Morvik. I 1937 ble han lærling i byen. Tidlig opp, sent hjem.

I 1940 fylte han 18 år. 15. juli så han at bergingsbåten «Draugen» gikk inn i minefeltet utenfor Morvik, og han hjalp til med å redde fire mann. Seks omkom. To dager etterpå gikk kutteren «Bogevik» i minefeltet.

— Uhyggen kom rett inn i stuen til oss.

— Før krigen kom det ungdommer, «brunskjorter» som vi kalte dem, fra byen til Tertnes og Morvik i helgene. Der skjøt de på blink med salonggevær. Det var nok mange som kunne tenkt seg å være med. For meg var det umulig, jeg hadde altfor mye å gjøre.

Etter 9. april 1940 dukket de opp i Hird-uniform. Det var tungt. Nå skjønte alle hvilke karer dette var.

— Ungdommer er lett å påvirke, og det var nok også litt tilfeldigheter at jeg, og mange andre, ikke havnet på feil side, sier Sigfinn Vik. Derfor vil han fortelle.

Årene går

Sigfinn dimitterte i 1946, og samme året giftet han seg med Alvdis fra Eikangervåg. Sammen fikk de fem barn. I 1947 bygget han huset de bor i.

ØIVIND ASK