JAN H. LANDRO

Noe nærmere et fenomen finner du ikke i bergensk kulturliv, knapt i det nasjonale heller. Det hun har utrettet som operageneral er i seg selv imponerende, regnet i omfang. Men statistikk, som for eksempel at hun har stått ansvarlig for rundt 70 operaoppsetninger her i byen, forteller bare en del av historien.

Skal du forstå personligheten Anne Randine Øverby, er det vel så viktig å kjenne kampene hun har utkjempet. De har vært mange siden hun i 1981 stiftet Opera Bergen sammen med sin trofaste våpendrager Tone Kvam Thorsen og Svanhild Saure Hummelsund.

Hva hun har stått overfor i årene siden, vet hun bare selv. Noe av det kan oppsummeres i smålighet, aktiv motarbeidelse, misunnelse og pengesorger, pengesorger og pengesorger. Hvori opptatt statlig vrangvilje av verste merke. Der mange hadde ligget nede og måttet bæres ut av arenaen, har die Øverby tilsynelatende bare vokst på motgangen. Hun har ikke vært til å stoppe, men igjen og igjen hentet frem sin trass, sitt pågangsmot og sin enorme arbeidskapasitet.

Resultatene har ikke uteblitt. Takket være henne og hennes mange gode hjelpere, er Bergen nå gjennom flere år blitt beriket med sommeroperatilbud i det store format, utendørs opplevelser som huskes. Og hun har åpnet sommerstengte DNS for oppsetninger av det litt lettere slaget. I tillegg kommer de mer «regulære» innendørs forestillingene.

Resultater, ja — men kritikk har det ikke manglet på. Noen sukker over at operasjefen alltid selv dirigerer. Hva så? Har det ført så galt av sted? Og inviteres hun ikke stadig til å svinge taktstokken over symfoniorkester og operaorkester i utlandet? Så kritiseres hun for nesten bare å benytte utenlandske solister. Hvis minimumsbudsjettene gjør det nødvendig, vet i hvert fall de som sitter på pengesekken hvordan dette kan endres på. Kvaliteten på oppsetningene er ikke høy nok, lyder en annen klage. Men hvem andre hadde klart å få til så mye for så lite?

Alt dette og mer til har Anne Randine Øverby hørt, mange ganger. Og lært å heve seg over.

Hun forener tilsynelatende uforenlige egenskaper. Hun eier en mektig trass, men har også mye sjarm og et uoppslitelig humør å spille på. Når misjonærdatteren synger ut mot større og mindre myndighetspersoner, skjer det på totalt utaktisk og udiplomatisk vis; samtidig behersker hun overtalelsens kunst og demonstrerer hvordan man får folk til å dra lasset sammen. Som menneskebehandler og psykolog overgår hun mange, slik klarer hun også å knytte betydelige kunstnere til et lite operaselskap i en liten by i en utkant av verden.

Under alt dette må det ligge en idealisme av sjeldent kaliber. En oppriktig tro på kunsten som brobygger mellom mennesker og mellom kulturer, kunsten som formidler av ekte verdier i en stadig mer verdirelativistisk tid. En tro så sterk at den overvinner det meste og forener gode, kunstneriske krefter.

Kulturdirektør Bjørn Holmvik sa seg nylig lei for at dagens jubilant hadde kritisert kommunen for manglende støtte til sommeroperaene. Bedre var det om Holmvik - samt finans- og kulturbyråd Henning Warloe - oppsøkte Grieghallen i kveld og beklaget at Bergen ikke har kunnet støtte denne ildsjelen mye, mye mer.

For én ting er ikke til å komme forbi: Uten Anne Randine Øverby hadde Bergen vært en langt fattigere kulturby. Korinstruktøren og operasjefen har gitt tusenvis av bergensere og tilreisende strålende opplevelser av og et positivt forhold til en kunstform som for få tiår siden var hjemløs på våre kanter.