JAN TYSTAD

Gloppen kommune i Nordfjord har tatt imot mange flyktninger de siste årene, og integreringen har gått smertefritt.

Hemmeligheten bak suksessen er å nøye avpasse tallet på flyktninger i forhold til innbyggertallet, mener de ansvarlige.

I årevis har Bård Vereide solgt blomster på torget på Sandane og sett de mange forskjellige innvandrerne og flyktningene som er kommet hit.

— De første som kom var vietnameserne på 1970-tallet. Vi hadde noen av dem i gartneriet og de var fantastisk flinke arbeidere, sier Vereide.

Senere kom chilenere, tamiler, kosovoalbanere, afghanere, somaliere og den nyeste gruppen er liberiere.

— De er forskjellige. Somalierne er vel de som skiller seg mest ut, kvinnene går svært tildekket og forsøker i liten grad å få kontakt med lokalbefolkningen. Selv om vi har hatt mange grupper her, har Gloppen heldigvis vært forskånet for kriminalitet.

— Er flyktningene velkommen?

— Ja, vi har tatt godt imot dem, men selvsagt finnes det noen som sier «nå får det være nok» eller at «de bør reise tilbake dit de kom fra». Men de fleste forstår deres situasjon og synes det er trist at de ble tvunget til å flykte, sier Bård Vereide.

Mange andre i Gloppen deler hans syn.

Frykter hjemsending

Hva sier så flyktningene?

Vi samlet en gruppe unge fra forskjellige land på Sandane.

Waheed Ahmed Hakimi (16) er fra Afghanistan. Han kom som 15 åring i april 2003 med to søstre og en bror, siden har hele familien kommet. De er i alt syv søsken.

— Det var far som kom først for fire år siden. Han måtte flykte fordi han var uenig med Taliban og andre geriljagrupper.

Waheed snakker allerede godt norsk og skal neste år gå på videregående skole på Nordfjordeid og ta praktiske fag. Han vil bli mekaniker. På fritiden spiller han fotball på et av Sandanes juniorlag.

— Vi ble nummer to i Nordfjord, sier han stolt.

Så lenge krigshandlinger pågår i Afghanistan kan ikke familien reise tilbake dit, forklarer Waheed.

Han støttes av 19 årige Saida Mohammadi:

— Vi er redd for å bli sendt tilbake, men vi kan ikke reise så lenge Afghanistan ikke er et fritt og demokratisk land. Vi ser jo stadig på tv at det er kamper og bombeeksplosjoner.

Hun kom sammen med syv søsken og sin mor, etter at faren hadde fått oppholdstillatelse og familien ble gjenforent i Norge.

— Jeg har fått gode, norske venner både i Oslo og på Sandane, forteller Saida.

Rømte før henretting

Fatima Abdi (17) fra Somalia snakker utmerket nynorsk etter å ha vært to år i Norge.

— Familien flyktet fra krigen i Somalia. Det var mor som kom først for fire år siden og fikk opphold og familiegjenforening. Jeg trives på Sandane og planlegger å utdanne meg som førskolelærer. Så vil jeg reise hjem til Somalia når landet er blitt fritt og trygt.

— Kanskje finner du deg en norsk gutt og blir forelsket?

— Nei, det kan jeg ikke. Jeg er muslim og må gifte meg med en muslim, svarer hun meget bestemt.

Hun forteller at hennes 12 år gamle søster spiller fotball på et av Sandanes jentelag og at familien er stolt over innsatsen på fotballbanen.

Den eldste i gruppen er Nathaniel Nyemah (32) som kom til Norge for et år siden.

— Vi var fire brødre som i 1990 ble kidnappet av Charles Taylors geriljasoldater. De ville at vi skulle bli barnesoldater, men vi sa nei. To av brødrene mine, Joseph og Agustine, ble skutt som straff og Robert og jeg visste at det samme ville skje med oss hvis vi nektet. Vi klarte å rømme natten før vi risikerte å bli henrettet, forteller Nathaniel.

De to guttene som da var 14 og 15 år gamle klarte å flykte til Elfenbenskysten hvor de ble seinere ble hjulpet av FNs flyktningorganisasjon UNHCR. I 2003 ble de tatt ut som kvoteflyktninger til Norge.

— Nå håper jeg å få min kone og to barn over fra Tabou på Elfenbenskysten, hvor de lever under vanskelige forhold. Det er underernærte og svake. Jeg har søkt om familiegjenforening og håper på en rask saksbehandling, sier Nathaniel.

Endelig egen bankkonto

Det er Steinar Sannes som har ansvaret for flyktningene på Sandane. Han mener at Gloppen kommune har klart å integrere flyktningene godt ved å holde tallet på flyktninger på rundt 80 i en kommune som har litt under 6000 innbyggere.

— Det er passelig mange når de skal skaffes arbeid og boliger. Det vanskeligste å skaffe er arbeid, men det har gått ganske bra. Den gruppen som har vært vanskeligst å få i arbeid er somalierne, mange av disse kommer rett fra teltene i Somalia og må tilpasse seg et moderne samfunn. Jeg synes at kommunene er altfor dårlige til å ansette flyktninger, kommunenes holdning bør endre seg, sier Sannes.

Et av problemene er å engasjere de somaliske kvinnene, men den nye integreringslønnen som trådte i kraft 1. september kan bli frigjørende for disse kvinnene, mener Sannes.

— Hver voksen flyktning får en lønn på ca. 116.000 kroner, fra dette beløpet betaler de skatt, husleie, barnehage og faste utgifter. Lønnen settes inn på en konto, som hver voksen flyktning må ha. Mange av kvinnene får for første gang i sitt liv egen bankkonto. For å få lønn må de ta norskkurs og de må også lære seg praktiske fag. Hvis de ikke går på kurs, blir de trukket i lønnen. Det er viktig at de lærer språket, at de får praktisk opplæring i bruk av melkemaskiner (hvis de skal jobbe på gårder) og husholdningsmaskiner, og at de lærer å bruke bank, post og offentlige kontorer, sier Sannes.

Trenger traumebehandling

— Hvis du kunne ønske noe annerledes for flyktningene, hva ville du ønske?

— Flere av disse flyktningene går rundt med granatsplinter i kroppen, mange har sett hele familien bli utradert. De trenger hjelp for å bearbeide disse vonde minnene og derfor ønsker vi opplæring i traumebehandling. Vi har invitert psykososiale spesialister fra Bergen til å komme hit og gi oss en innføring. Vi har jo sett andre steder at flyktninger med traumer har blitt voldelige og vil unngå at noe slikt skal skje her, sier Steinar Sannes.

TRIVES: De har flyktet fra krig i hjemlandet og funnet seg godt til rette blant nordfjordinger på Sandane. Fra venstre Sauida Mohammadi fra Afghanistan, Waheed Ahmed Hakimi fra Afghanistan og Nathaniel Nyemah fra Liberia.