I barndommen, ungdomsårene og godt ut i voksen alder ble Merete utsatt for overgrep.

— I alle år tenkte jeg at det var jeg som var ekkel og hadde gjort noe skamfullt. De tankene ble en veldig stor del av meg, sier hun.

Nå, 39 år gammel, sliter hun fremdeles med senskader. Det var vanskelig å ta et oppgjør og si ifra.

— Jeg tenkte at jeg ikke kunne si ifra til noen. Jeg trodde at folk ikke ville ha noe med meg å gjøre siden jeg var så skitten, sier Merete.

Hun ønsker av personlige årsaker ikke å stå frem med etternavn.

Faren ble dømt

Som 15-åring varslet Merete om overgrep, men hjelpeapparatet lot henne bli værende i hjemmet.

I fjor gikk hun rettens vei og anmeldte faren. Han ble dømt til to år og tre måneders fengsel for gjentatte overgrep mot datteren over en femårsperiode på 2000-tallet, senest i 2008.

I tillegg ble han dømt til å betale en erstatning på 2,9 millioner kroner.

— Beløpet er ikke viktig for min del. Men prinsipielt er det viktig fordi det viser hvor stort skadeomfang slike overgrep fører til, sier hun.

- Sitter i kroppen

BT omtalte den gang rettssaken. Men selv om ansvaret nå er plassert og overgriperen er dømt og sitter i fengsel, er Merete ikke helt i mål ennå.

Seinskadene har satt seg i kroppen.

— Selv har jeg langt igjen. Kroppen er fortsatt i alarmberedskap og antennene er ute hele tiden. Jeg våkner av vonde mareritt om natten. Selv om hodet vet at jeg er trygg nå, henger ikke kroppen helt med, sier hun.

- Rydder vei

Merete forklarer at hun vil står frem i media for å bryte ned tabu knyttet til overgrep og incest.

Jeg trodde at folk ikke ville ha noe med meg å gjøre siden jeg var så skitten

— Jeg vil rydde noen veier. Det er viktig at noen klarer å stå i front og skape mer synlighet rundt dette. Det kan hjelpe de som er i samme situasjon som jeg var i for noen år siden, sier hun.

Da hun var langt nede fant hun selv trøst og hjelp i at andre satte ord på vonde opplevelser som hun kjente seg igjen i.

— Jeg var inne på Landsforeningen mot seksuelle overgrep (LSMO) sine nettsider og leste at andre også slet. Jeg hadde ikke egne ord på opplevelsene og følelsene mine, men jeg kjente meg igjen, sier hun.

KUNST MOT OVERGREP: Merete (39) er en av om lag 30 bruker ved Senter mot incest og seksuelle overgrep som stiller ut kunst i Rådhuset i Bergen.
JAN M. LILLEBØ

Kreativ bearbeiding

Siden 2007 har hun vært bruker hos Senter mot incest og seksuelle overgrep (SMISO) i Hordaland.

Sammen med om lag 30 andre SMISO-brukere stiller hun i dag ut selvlaget kunst på Rådhuset i Bergen i anledning Verdensdagen for forebygging av overgrep og vold mot barn og unge.

— Kreativ bearbeiding var veldig effektivt for meg. Når man dikter en tekst, maler på et lerret eller lager noe med hendene hjelper det til å få frem følelsene på en helt annen måte enn kognitiv terapi, sier Merete.

På utstillingen henger dikt, malerier, fotografier og lengre tekster. Noen av brukerne anonyme, mens andre stiller ut verkene sine under fullt navn.

— De som blir utsatt for overgrep blir krenket til det innerste i sjelen. Man kan trygt si at de som stiller ut kunsten sin her virkelig har lagt sjelen sin i arbeidet, sier hun.

Selv er hun kritisk til nedlegging av døgnposter og spesialiserte hjelpetilbud i det offentlige hjelpeapparatet.

— På SMISO blir jeg ikke sykeliggjort, og jeg er ingen pasient med en diagnose. Det har vært utrolig viktig for meg. Her har jeg fått god tid til å bearbeide alt det vonde, sier hun.

Skammen knyttet til det

Hovedfokus for SMISO er forebygging, forklarer daglig leder Grace Ellen Gjuvsland.

Med forebygging kommer tanken om å bryte ned tabuer. Men det er ingen lett jobb, forklarer Gjuvsland.

— Vi lever i en seksualisert verden, men likevel er det få som snakker om egen seksualitet. Da er det ikke rart at det er enda vanskeligere å snakke om seksuelle overgrep. Det er enormt mye skam knyttet til det, sier hun.

Gjuvsland mener incest mot barn er en av de aller verste typene for overgrep.

— Det at overgrepet skjer i en så nær relasjon, er veldig vondt. Den som faktisk foregriper seg på barnet er den samme personen som skal vise trygghet og omsorg, sier hun.