Av Bergliot Hovlandsdal

tidligere gruppeleder i Fyllingsdalen

Fra 1. mars 2004 ble hjemmehjelpstjenestene konkurranseutsatt. Dermed hadde ikke hjemmesykepleien og hjemmehjelpstjenesten felles ledelse lenger. Brukerne skulle få et bedre tjenestetilbud og velferdsstaten var blitt for dyr.

I en brukerundersøkelse Bergen kommune gjennomførte i 1995 vurderte de eldre trygghet som noe av det viktigste, spesielt ønsket de seg faste hjemmehjelper som kom til faste tider. Fast hjemmehjelp forutsetter selvsagt at hun/han ikke er sykemeldt.

DET VAR SYKEPLEIERE som ledet den offentlige hjemmehjelpstjenesten før 1. mars 2004. Hjemmehjelpere, omsorgsarbeidere, hjelpepleiere og sykepleiere arbeidet side om side.

Hverdagen for mange gruppeledere var fylt av etiske dilemma som: Hvilken bruker må stå over? Spørsmålet fremtvang seg nesten daglig. De mest hjelpetrengende pasientene, spesielt dem med tunge psykiatriske diagnoser, psykisk utviklingshemming, aldersdemens, underernæring, lungesykdommer og kreftsykdom, trengte spesielt sin faste hjemmehjelp. Det var derfor vanlig at brukere som kun hadde innvilget hjelp til husets renhold hver 14. dag fikk flg. telefonbeskjed: «Du må nok stå over i dag, og vi skal kontakte deg hvis det blir mulig å tilby deg hjelp senere i uken». Dette var en reell mulighet fordi noen av de sykeste pasientene tidvis ble innlagt på sykehus. Denne smidige løsningen falt vekk da tjenestene ble skilt i to atskilte team, et for å ivareta hus og et for kropp og sjel.

Hjemmehjelpsbrukere finnes i tre kategorier; rene kunder, rehabiliteringspasienter og pasienter. Kundene klarer ikke renhold av boligen selv etter gjennomført opptrening og tilrettelegging med hjelpemidler. Rehabiliteringspasienter får kun hjemmehjelp i en kortere periode under oppfølging av ergo— og fysioterapeut som vurderer når de er friske nok til å klare seg selv. Pasientene, som utgjør mellom 40 og 50 % av brukerne, trenger både hjemmehjelp og hjemmesykepleie.

KUNDENE VIL HA en flink, rask og presis rengjøringshjelp til billigst mulig pris. Rehabiliteringspasientene trenger god og intensiv tverrfaglig oppfølging slik at de snarest mulig gjenvinner sin selvstendighet. Den mest ressurskrevende gruppen trenger pleie og omsorg. De to sistnevnte gruppene trenger et godt koordinert team med felles mål for hver bruker. Hjemmehjelpen er den viktigste støttespilleren i hvert brukerteam.

Hjemmehjelpen møtte ulike utfordringer hos sine brukere. Pasienter måtte stelles og rom vaskes før frokost kunne bli servert. Gode løsninger krevdes hos uklare pasienter, og et godt samarbeid med pårørende trengtes. Hjemmehjelpen var den gamle eller sykes støtte nr. 1 i hverdagen: Trenger vi å gå til legen igjen snart? Må jeg eller hjemmesykepleien klippe neglene dine? Skal vi bestille frisør til deg? Hva med avlastning til sommeren? Ja, hjemmehjelpen var den sykes talsperson blant 130-150 brukere i Fyllingsdalen.

Sent på 90-tallet ble nesten alle hjemmehjelpene presset til å gå i turnus, slik at godet med kun å arbeide hver 4. helg kunne opprettholdes for samtlige yrkesgrupper. Yrkesidentiteten til hjemmehjelpene ble styrket. Nå vasket de ikke bare syke kropper fordi de var primærkontakter, men faktisk fordi ledelsen ønsket at de skulle pleie. Solidarisk stilte de seg til disposisjon for å arbeide i helgene.

«Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.» heter det i Helsepersonelloven (§4.1).

I gruppen rene kunder vil mange fra tid til annen trenge omsorg i kortere eller lengre perioder. Når denne gruppen i dag har kjøpt seg private tjenester, er ikke hjelpen i sykdomsperioder like omsorgsfull og faglig forsvarlig lenger. Støtteapparatet er ikke like smidig og effektivt som tidligere. Med effektivitet mener jeg at sykepleietiltak blir satt raskt ut i livet uten en vedtaksrunde gjennom et tungrodd byråkrati. Etter dagens organisasjonsmodell ligger ikke vedtakene hos den enkelte gruppeleder, men under tverrfaglig sammensatte forvaltningsenheter.

BLE HJEMMETJENESTENE bedre rustet til å innfri lovkravene om forsvarlig og omsorgsfull hjelp når mer enn 1/3 av hjemmehjelperne kun skulle ta seg av rene husoppdrag fra 1. mars 2004?

Hadde hver bydel analysert konsekvensene godt nok før reformen ble satt ut i livet? Så vidt jeg husker var samtlige hjemmehjelpere engasjert med å stelle pasienter og lage frokost – noe som sorterer under hjemmesykepleieoppdrag – før de tok fatt på sitt første «hus».

Jeg hadde mine tvil om at det ville lønne seg å konkurranseutsette hjemmetjenestene i åpen omsorg. Tiden de forskjellige aktørene har til rådighet er knapp. Slik jeg kjenner disse tjenestene, er det et daglig puslespill for å imøtekomme flest mulig behov. Det er en kunst som forutsetter at kunstneren både kjenner den enkelte pasient/bruker og hjelper.

Når hjemmehjelpen i omsorgsteamet mangler, vil tjenestene til de sykeste pasientene forringes. Var det ikke hun som var inne hos kreftpasientene to ganger daglig for at de skulle ha rent bad, rent kjøkken, frisk luft, appetittvekkende måltider og glede?

I sin tid ble hjemmehjelperne inkludert i integrerte grupper fordi de gikk så mye for seg selv og savnet sosial tilhørighet. Det fikk de under mottoet «pasientene i sentrum» ­– og de gjorde en kjempejobb.

Erfaringsmessig vet jeg at det lønner seg å skreddersy lister til hver enkelt hjemmehjelp for å øke trivsel og forebygge belastningslidelser. Mottoet blir tillit og ansvar. Hvem kan vaske mer enn to hus fem dager i uken og føle seg tilfreds og klar til ny giv neste dag år etter år? I dag ser jeg at det er fremmet forslag om sekstimersdag for hjemmehjelpene. Men vil de være tilfreds når de går hjem etter å ha forlatt mange halvfornøyde kunder? Tilfredshet må knyttes opp mot omsorg, ikke effektivitet alene. Ble det ikke gjort et overtramp mot hjemmehjelpens fagidentitet da de to tjenestene ble atskilt?

Se også debattinnlegg side 3