— Kald drikke makter jeg ikke å svelge når jeg får cellegift. Varm te og kaffe går bedre, sier Katherine Victoria Grindstein (27).

Hun er på poliklinikken for å få sin sjette kur med cellegift. I noen timer sitter hun rolig tilbakelent i en god stol mens kuren dryppes inn og sprer seg i kroppen. Hun syns det er fint å få noe å spise og drikke mens det pågår, men det er omtanken hun setter størst pris på.

Løser opp stemningen

Utallige tusen kaffe- og tekopper er skjenket til kreftpasienter på Haukeland de siste årene. Gjennom 22 år har frivillige fra Odd Fellow-losjer i Bergen gjort en tjeneste i det stille. 90 medlemmer deler vaktene.

Tidlig på morgenkvisten stiller de på sykehuset. I et knøttlite kjøkken koker de kaffe og te og smører brødskiver. Verken laks eller hauger med reker legges på skivene, men ost og leverpostei. Sikringskost for urolige pasienter. I Avdeling for kreftbehandling og medisinsk fysikk har de fast base.

— Ventetiden kan bli lang. En kopp kaffe hjelper alltid, sier Elna Kaland. I 11 år har hun gått med trallen hver eneste måned på sykehuset. Det gir henne mye å gjøre dette for andre, forteller hun.

Betyr mye

De frivillige trenger seg ikke på, men er der for dem som vil ha noe.

— At noen ser pasientene og har tid til å snakke med dem, betyr mye for oss, sier Hedda Christensen, assisterende enhetsleder ved Kreftmedisin Dagenhet.

Sykepleiere og leger ved avdelingen er trent i å gi både god behandling og omsorg, men effektivitet og travelhet gir ikke overskudd av tid. De merker at kaffeserveringen gjør noe med miljøet, at det skaper en avslappet atmosfære.

De frivilliges taushetsplikt skaper trygghet. I dag kan ikke universitetssykehuset unnvære kaffekokerne. Når ny poliklinikk bygges, skal det innredes et større kjøkken for å sikre dem bedre arbeidsforhold.

Sprer seg

— Behandlingen jeg har fått ved Haukeland Universitetssykehus har vært førsteklasses, forteller Katherine Victoria Grindstein. Legene har ikke funnet spor av kreften detter operasjonen, og cellegiften skal hindre tilbakefall. Behandlingen er langvarig, og hun innrømmer at det røyner på og krever tålmodighet.

— Vi er sårbare. Da betyr det mye at noen har ekstra tid til å veksle noen ord og servere litt mat og drikke, sier hun.

Frivillige fra Odd Fellow sørger også for mat og drikke for kreftpasienter ved Dagposten, ved Lungeavdelingen og ved Kvinneklinikkens gynekologiske avdeling. Erfaringene gjennom årene er så gode at opplegget har spredd seg til sykehus i Rogaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og andre steder i landet.

Snur dagen

Ingunn Lethun har arbeidet ved kreftavdelingen i ti år og begynte som frivillig for fire år siden.

— Daglig opplever jeg hva dette betyr. På arbeid har jeg konstant for liten tid, på disse vaktene er jeg min egen herre og kan prate rolig med pasientene, sier hun. Hun tror de løser opp stemningen og hjelper pasientene til å slappe av midt i all spenningen.

Kaffe kurerer ikke kreft, men det hjelper på humøret. Og selv et stort moderne sykehus trenger frivillige.

BETYR MYE: Tidlig på morgenkvisten stiller de frivillige Odd Fellow-damene på sykehuset. I et knøttlite kjøkken koker de kaffe og te og smører brødskiver. Katherine Victoria Grindstein setter pris på det Ingunn Lethun og de andre damene gjør.
RUNE SÆVIG
RUNE SÆVIG
RUNE SÆVIG