ASTRID KOLBJØRNSEN

Denne trioen har diskutert kvinnesaksspørsmål noen ganger før. For å si det forsiktig.

Helt fra 70-tallet har de brukt massevis av tid på den stadig tilbakevendende debatten om kvinneandel i arbeidslivet, om arbeidsfordeling i heimen og om det kanskje mest brennbare emnet: Kvotering for å få gjennomført kampsakene.

Nå er det på'an igjen. Og denne gang er det kvinner i film som står på agendaen.

Det er SVs Ågot Valle som har blåst i luren. Hun har tatt spørsmålet om den skjeve kvinnefordelingen i norsk film opp i spørretimen i Stortinget, og nå har hun fått Norsk Filminstitutts direktør Vigdis Lian og filmprodusenten Karin Juhlsrud med seg for en ny diskusjonsrunde.

Menn flere film gener?

— Det er ikke bare et demokrati- og rettferdighetsproblem at kvinnene bak kamera er i mangelvare i norsk film. Det betyr også at kvinners ressurser ikke blir tatt i bruk på en god nok måte, mener Ågot Valle.

— Det er i hvert fall ikke slik at menn har flere kunstneriske gener enn kvinner, så det må være noe strukturelt som gjør at det er forholdsvis få kvinnelige filmskapere i Norge, sier hun.

Ågot Valle har tatt til orde for å adoptere den svenske modellen hvor målsettingen er at 40 prosent av de offentlige midlene skal gå til kvinnelige filmskapere innen fem år.

For få rollemodeller

Vigdis Lian har lenge vært krystallklar i dette spørsmålet:

Hun er ikke fremmed for å styre filmmidlene mot kvinner. Og hun er for en 40- 60 kjønnskvoteringsmodell.

— Det kvoteres i lang rekke i andre yrker og sammenhenger. Hva er så ille ved å bruke kvotering i film når det vitterlig er slik at kvinnene i dag glimrer med sitt fravær? Noen påstår at dette er tilfeldig og at det går i bølgedaler, men denne bølgedalen er i tilfelle veldig dyp. På 70- tallet, da det var mye fokus på kvinnefrigjøring, hadde vi en håndfull sterke kvinner som var viktige rollemodeller i norsk film. Flere kvinnelige regissører utmerket seg, blant andre Anja Breien, Vibeke Løkkeberg, Laila Mikkelsen og Nicole Macé. I kjølvannet av dem kom regissører som Eva Isaksen, Eva Dahr og Berit Nesheim, for å nevne noen, sier Lian.

Det sprekker snart nå

Karin Juhlsrud er sterkt imot bruk av kvotering i filmbransjen.

— Bildet er ikke så helsvart som mange hevder, sier Juhlsrud, som selv jobber i et filmproduksjonsselskap hvor de fleste produsentene er kvinner.

— Vi må være litt tålmodige. Bruke litt tid. Og jeg for min del er ikke i tvil om vi står foran et solid gjennombrudd. Ikke minst på grunn av filmskolen på Lillehammer hvor de kvinnelige studentene, både på produsent- og regissørlinjen, etter hvert kommer til å ta sin plass i norsk film, mener Juhlsrud.

Vigdis Lian er mer pessimistisk.

— Vi utdanner kvinnelige filmskapere, men hvor blir de av? De lager kort- og dokumentarfilmer, men når det gjelder spillefilmer dominerer mennene fullstendig. Kvinnene forsvinner liksom i det blå, sier hun.

Kvinner velger barna

Og dermed spores samtalen over til de mer trivielle sakene som ofte en kvinneandelsdebatt koker ned til.

For en sak kan de tre kvinnene rundt bordet straks enes om: Arbeidsdager på tolv til femten timer, som det oftest blir under en filminnspillingsperiode, skremmer bort kvinner, særlig dem som har småbarn. De vil rett og slett ikke ofre så mye av sin tid på jobben.

— Vi må se nærmere på kulturen som gjør at det så langt ikke er stilt spørsmål ved disse helt håpløse arbeidstidene, mener Karin Juhlsrud.

Hun vet hva hun snakker om.

Den særegne regissøren fikk for noen år siden til og med tilbud fra USA om å lage film der, men avslo:

— Jeg var alenemor med tre barn, og selv om jeg nok kunne løst de praktiske problemene som hadde dukket opp med en arbeidsperiode i USA, så var jeg bare ikke villig til å gjøre det. Og det vil jeg si: Jeg har aldri angret på de valg jeg har gjort som har skaffet meg mer tid med barna, sier Juhlsrud.

Hun er heller ikke begeistret for tendensen til kvinnelig nettverksbygging:

— Jeg registrerer at kvinner nå bruker samme metoder som menn har gjort i alle år, og at det nå gis en aksept for dette med nettverksbygging. Men jeg vil heller være hjemme og legge puslespill med mine tenåringsbarn enn å bygge meg opp sammen med kvinner jeg kanskje ikke har så mye felles med, sier Juhlsrud.

Filmbransjens reaksjon

Det var statsråd Kristin Clemet som på vegne av kulturministeren svarte på Ågot Valles spørsmål i Spørretimen.

Hun viste til at det er nedsatt en styringsgruppe kalt «Kjønn i bevegelse - en utredning- og tiltaksplan for kjønnsbalanse i filmbransjen».

En samlet filmbransje, inkludert de offentlige filmvirksomhetene, står bak dette prosjektet. Målsettingen for dette arbeidet er at man i løpet av fem år skal ha minst 40 prosent kvinner i alle ledd i bransjen, og at norsk film skal speile bredden og mangfoldet i samfunnet, både alders- og kjønnsmessig. Dessuten har Arbeidsforskningsinstituttet fått i oppdrag av blant annet Norsk Filminstitutt å se på karrieremuligheter og karrierevalg innenfor norsk filmbransje. I oktober kom AFI med rapporten «Når menn velger menn og kvinner velger menn....», og den skal danne grunnlag for videre arbeid.

Vurderer politiske tiltak

— Kulturministeren er positiv til at bransjen selv har satt søkelys på denne problemstillingen og vil følge dens arbeide nøye. Skulle det vise seg at bransjens eget arbeid på området ikke fører til flere kvinner i norsk film, vil kulturministeren vurdere om det er nødvendig å sette inn egne tiltak, sa Clemet.

Og i mellomtiden sørger kvinnene selv for å holde debatten levende og varm.

Norge må tilbake til glansdagene da det var et filmland kjent for sine mange kvinnelige regissører.

Akkurat det er i hvert fall de gamle ringrevene Valle, Lian og Juhlsrud 100 prosent enige om.

ENIG, STORT SETT: Karin Juhlsrud, Ågot Valle og Vigdis Lian er ikke helt enige om hvordan, men hundre prosent samstemte i at kvinnene igjen skal bli få en dominerende rolle i norsk film. <br/>Foto: HÅVARD BJELLAND