«Jenteloven» er bok nummer to fra Annette Münchs hånd. Hun fikk mye skryt for «Kaoskrigeren» og vil sikkert få skryt for denne utgivelsen også. Leseren sitter hele tiden med følelsen av at hun vet hva hun skriver om. Münch kjenner disse menneskene.

Boken handler om Saga som flytter fra Bærum inn til Oslo sentrum, og som på kort tid kommer inn i en jentegjeng preget av vold, dop og destruktiv atferd på alle mulige vis. Saga er naiv og uskyldig, hun er ikke aggressiv, og hjemmeforholdene hennes har vært stabile frem til flyttingen. Hennes deltakelse i jentegjengen er derfor hele tiden preget av ettergivenhet og feighet. De andre jentene imponerer henne og skremmer henne, og derfor blir hun etter hvert med på butikktyverier, hærverk og hevnaksjoner.

«– Drit i dårlig samvittighet, Saga. Det har aldri hjulpet noen, sier Aisha. – En dag skjønner du det sjæl. Lene bør ha dårlig samvittighet, for dette er hennes skyld. Venner er alltid på samme side. Alltid, ikke bare når det passer dem.»

Annette Münch har gjort grundig research. De voldsomme handlingene hun skildrer er ikke usannsynlige. Det som likevel svekker bokens troverdighet, er det korte tidsrommet hun har plassert handlingene inn i. Det er ikke grenser for hva Saga skal oppleve på bare noen få uker. Jeg stiller også et spørsmålstegn ved hvor fort de andre deler sine hemmeligheter med henne.

I tette drypp får Saga og leseren vite forhistorien til gjengen, og vi forstår hvor sårbare de er midt i råheten. Det er lett å tro på disse skjebnene og få sympati selv for den mest beinharde av dem.

Det er i replikkvekslingene Münch karakteriserer jentene sine, understreker relasjoner og skaper spenning. Den autentisiteten og muntligheten som leseren finner her, mangler dessverre i de mer fortellende partiene. Kanskje ville det hevet romanen språklig hvis Saga selv hadde fått fortelle den?

Handlingen er likevel så intens og de fem jentene så levende, at man lar seg rive med. Romanen er en leseverdig spenningsroman, og den gir innsikt i en type miljø og problematikk som dessverre er økende i dagens Norge.

PETRA J. HELGESEN