Det skjedde ved en enkel markering på en restaurant i Oslo den 6. desember. Da holdt de gravøl, de som holdt liv i den nasjonalsosialistiske drømmen, 58 år etter den ble knust i sluttkampene om Berlin.

— Også vi er blitt for få, og for gamle, sier Bjørn Østring(86). En av de ivrigste og mest oppegående av Vidkun Quislings håndgangne menn.

— Men vi angrer ingenting.

Stille, stille

Det har ikke vært like stor oppmerksomhet om gammelnazistenes oppbrudd, som den omtale som er blitt krigsveteranene til del.

Naturlig nok.

Mens Krigsveteranene i Hordaland ble takket av med medaljer og fylkesmannens heder, fikk Milorg i Oslo og Natzweiler-fangene store oppslag og takkens ord på lederplass i Aftenposten.

Rimeligvis.

Men da Bergens Tidende spurte om å få være med på NS-veteranenes markering, fikk vi nei.

— Det er fortsatt mange av oss som ikke ønsker den belastning det er å bli fremstilt med navn og bilde, var begrunnelsen vi fikk.

Også dokumenter fra avviklingen, som BT har fått tilgang til, er sladdet. Ingen navn må gjøres kjent.

Selv om det i år er 46 år siden den siste av landssvikerne slapp ut av fengsel, som en fri mann. Det var Axel Heiberg Stang (1904-74) Han var statsråd for arbeid og idrett i Quislings regjeringer, og ansvarlig for den ideologiske fostringen av norsk ungdom. Ingen utpreget suksess, kan man si. Stang fikk likevel livstidsdom i 1946, og sonet 11 år.

Siden den gang har ingen nordmann blitt forfulgt, dømt eller straffet for sin innsats på tysk eller nasjonalsosialistisk side under krigen.

Men historien bærer de med seg.

Det blir i familien

— Vi føler oss som en stor familie, alle vi som var med i NS, og våre etterkommere, sier Østring. Fortsatt får han henvendelser fra folk som ønsker å få rettet opp den uretten de mener ble begått ved landssvikoppgjøret.

— Det kan være unge mennesker som tar kontakt for å høre om bestefar var med i NS, og hva han eventuelt gjorde og ble dømt for. Eller enker etter avdøde frontkjempere.

— Senest i høst fikk jeg kontakt med en kvinne på Sørlandet, etter at Fædrelandsvennen trykket Bergens Tidendes artikkel «Landssvikernes siste sjanse».

En som i alle år etter krigen hadde skjult sin NS-fortid, men som nå tok kontakt med meg. Vi har hatt flere møter.

Nå er det imidlertid slutt på det organiserte sorgarbeidet i regi av de gamle aktørene. De har gjort sitt, og sagt sitt.

Og det står ingen klar til å ta over.

Ingen norsk Odessa

Det er en kjent sak at tyske krigsforbrytere ble godt hjulpet ut av sitt ødelagte Vaterland, til et nytt liv i Sør Amerika, i årene etter krigen. I fjor avslørte den spanske avisen El Pais at Argentinas diktator Juan Peron sto i spissen for en slik organisert flukt. I krimlitteraturen kjent som Operasjon Odessa.

Norske nazister hadde ingen organisasjon i ryggen. Da en gruppe landssvikere rømte fra Espelandsleiren ved Bergen, skjedde det på lokalt initiativ. «Noen» utenfor leiren dro til Mongstad på Lindås og kjøpte Christian Michelsens gamle lystyacht «Solbris», som lå i opplag der.

Den 3. juli 1947 rømte 11 mann om bord i «Solbris», med kurs for Argentina.

De ankom Buenos Aires etter et drøyt år, og 13.000 kilometers seilas.

En annen flukt er mindre kjent. Quislings «utenriksminister», Finn Støren, rømte også til Argentina, før han ble dømt. Historien om denne flukten er beskrevet i et manus som ingen forlag ville utgi. Men beretningen er ikke mindre fascinerende enn «Solbris», det kan BT bekrefte. Denne flukten ble for øvrig delvis finansiert med dollar, innsamlet fra sympatisører i Bergen.

De aller fleste av de 28.750 som ble arrestert etter frigjøringen, og plassert i 200 leire og fengsler, forble imidlertid i Norge.

De begynte en lang og seig kamp for oppreisning og selvrespekt.

Denne organiserte kampen er nå avsluttet, med formelle vedtak.

For Sosial Oppreisning

Det startet med Forbundet for Sosial Oppreisning, som kom i gang like etter krigen. I 1969 etablerte de Institutt for Samtidshistorie. Fem år senere ble disse to slått sammen til Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO) Det er denne virksomheten som nå er avviklet.

I likhet med krigsveteranene på den seirende siden, er NS-medlemmene blitt gamle, syke og færre.

De har brukt et år på den formelle oppløsningen, og i høst var det slutt.

Lørdag den 6. desember møttes de mest sentrale aktørene til en sosial samling, og INO er historie.

Men deres omfattende dokumentasjon er overlevert til Nasjonalbiblioteket og Riksarkivet, og mye er lagt ut på data.

Slik at historikere og andre interesserte også i fremtiden kan sette seg inn i hvordan de tenkte og handlet, de som tapte krigen og sitt verdensbilde.

— Soldatorganisasjonene vil likevel fortsette å møtes, så lenge det er liv. Vi har en forening i Oppland og en i Vestfold, forteller Bjørn Østring.

«Folk og Land, så lenge vi kan»

I 55 år har krigens tapere hatt sin egen avis, eller nærmest et menighetsblad. Siden 1948 har Folk og Land kommet ut, de første årene med det optimistiske navnet «8. mai». Den dagen elendigheten startet for dem som valgte å fylke seg under Quislings og Hitlers faner og flagg.

Fortsatt akter avisen å holde ut, med sitt eget slagord: «Folk og Land, så lenge vi kan».

I siste nummer kan vi lese at slektenes gang følges med interesse. «Enda en etterkommer» er overskriften på en notis om en fødsel i Argentina: Endelig er Petter Sophus Kahrs Regi Groussac kommet! Barnets bestefar var Sophus Kahrs, en frontkjemper fra Bergen som rømte med «Solbris» i 1947.

Det står ikke lenger noen organisasjon bak Folk og Land, den drives som et privat foretak av redaktør og utgiver Kjell Blich Schreiner på Hønefoss.

Han varsler at kampen fortsetter, selv om INO og den øvrige organiserte virksomheten er lagt ned. Folk og Land overlever på gaver og innsendte bidrag. 40.000 kroner ble samlet inn pr. 6. oktober, det største bidraget var på 10.000 kroner. Alle givere blir kreditert, men bare med initialer og postadresse.

Avisen sendes ut i anonyme konvolutter, påtrykket «Postboks 10, 3502 Hønefoss».

- Lurt og mistenkeliggjort

Det har ikke manglet bøker og dokumentasjon om den norske motstanden mot Hitler-Tyskland og Quislings regime i årene etter krigen.

NS-folkenes motiver og handlinger har ikke vært like grundig beskrevet, før i de siste ti årene. Da har en gruppe yngre historikere skrevet bøker og offentliggjort dokumenter som har skapt oppstyr og forargelse i mange leire.

— Våre motiver har vært mistenkeliggjort og våre handlinger har vært fortiet og fordreid, som det het i INOs statutter.

Bjørn Østring, selv frontkjemper ved Leningrad, nevner som eksempel:

— Da Hitler angrep Sovjet i juni 1941, ble vi lovet en egen norsk legion, under norsk kommando, på norsk språk, som skulle dra til Finland og slåss mot bolsjevikene derfra.

I rom sjø fikk vi meldingen om at vi skulle til Tyskland, under tysk kommando, for tysk utdannelse, og deretter ble vi sendt til Russland.

— Vi følte oss lurt, Quisling følte seg lurt. Ikke rart han ser sint ut på bildene fra vår edsavleggelse i Tyskland den 3. oktober, sier Østring i dag. 62 år etter.

Slik tenker de fortsatt, de gamle NS-menn.

<b>FRONTKJEMPER: </b>Selv om de gamle NS-folkene nå har lagt ned sin organisasjon INO, fortsetter Bjørn Østring((86) å informere interesserte om hvordan den tapende part tenkte og handlet i årene før, under og ikke minst etter krigen. <P/>HÅVARD BJELLAND (foto)