Sjarmerende Gimleveien er kantprydet med utallige velfriserte hekker som skjermer husene mot både biltrafikk og uønsket innsyn. De fleste er rundt to-tre meter høye, sånn som hekker pleier å være. Men akkurat der Gimleveien går ned i en dump, ved avkjørselen ned til St. Sunnivas vei ý der troner kjempehekken til huseier Eilif H. Hansen (41). Byens høyeste, påstår han selv. Den ni meter lange hekken er nemlig åtte meter høy! Nesten firkantet ...

— Min morfar bygd huset i 1931, og jeg er blitt fortalt at han omtrent samtidig plantet to bøketrær foran huset ý det ene til min mor og det andre til storebroren hennes, forklarer Hansen.

Klippet med snorkelbil

Men det er ikke enkelt å ha en åtte meter høy hekk i hagen. Hvordan vedlikeholdes en slik løvmastodont?

— Det har aldri vært noe problem. Dette er barndomshjemmet mitt, og fra jeg var liten kan jeg huske at min far fikk hjelp av naboen vår, Kvalvåg. Han jobbet i Sporveien og kom kjørende med snorkelbilen til trolleybussene for å hjelpe til med å klippe hekken. Litt av et syn, humrer huseier Hansen.

Han er tydelig stolt av den høye hekken sin, og påstår at alle naboene synes den er kjempefin.

— Det blir godt naboskap av slikt. Man har jo alltids hekken å snakke om, he he.

Gimleveiens Petter Smart

Men å bruke stillas for å klippe hekken?

— Ja, det duger ikke med stige. Det duger heller ikke med vanlig hekksag, den blir altfor kort. Derfor har jeg funnet opp noe lurt, smiler han.

Og som førsteamanuensis innen elkraftteknikk med doktorgrad i belysning av fiskeoppdrett vet han nok hva han snakker om.

— Jeg fester den elektriske hekksagen på en tre meter lang teleskopstang ved hjelp av en hjemmelaget klave. Så låser jeg bryterne med strips for å få sagen i gang. Og fordi sagen har en tendens til å kjøre seg fast langt oppi hekken, har jeg installert en radiostyrt kontakt på skjøteledningen som er koblet til en fjernkontroll - som jeg holder i hånden. Mye bedre enn den skjøteledningen med ledningsbryter som jeg brukte før, flirer 41-åringen og klatrer som en apekatt opp det høye stillaset.

— Ethvert hus burde ha sitt eget stillas, hoier han fra høyt, høyt der oppe.

Assistenthjelp

Huseieren står med lett svikt i knærne på toppen av det selvbygde rørstillaset, som svaier lett i vinden. Ved siden av leieboeren hans, nordlendingen Yngve Rusås Jensen (30). Han har også lett svikt i knærne, men roper beroligende ned:

— Det går helt grætt! Æ e' fra Lofoten, og der e' vi vante mæ høye fjælla, flirer han og tar imot fjernkontrollen fra huseier Hansen.

Hansen beroliger oss med at vi skal få slippe å se på når han klatrer opp i en trøe på toppen av stillaset for å rekke riktig godt til på innsiden av hekken ...

Så løvet spretter

Det er tungt å holde den lange teleskopstangen. Eilif og Yngve gyver løs på hekktoppen så løv og svette spretter.

— Det er kjekt at det blåser litt i dag, for da slipper jeg å rake. Alt løvet blåser jo inn til naboen, flirer Hansen spøkefullt.

En gren her, en kvist der. Hekksagen surfer hekktoppen. Svisj, svusj. Etter hvert skimtes Hansens toetasjes barndomshjem så vidt bak hekken ...

BARSKE KARER: Det duger ikke med stige når huseier Eilif H. Hansen (til høyre) og leieboer Yngve Rusås Jensen skal klippe den åtte meter høye hekken. De to bruker solid stillas og elektrisk hekksag påmontert en tre meter lang teleskopstang operert via fjernkontroll. Noen bedre? <br/> FOTO: ØRJAN DEISZ
ØRJAN DEISZ