Når bikkjene gneldrer mot nattelyder og en siste rest av nordlyset sveiper florlett over Kautokeino bygd, hever månemannen hatten og byr opp til lørdagsdans. Det er bare å vente, lytte, og siden følge lyden av hissig summende sang. Scooterne freser på kryss og tvers, opp og ned Kautokeinoelva, men noen har pause på Statoil-stasjonen og stirrer taust på de fremmede.

Vi er to i tallet, de er seks, tenåringsgutter med kaffebeger som varmepute i neven, frostrøyk fra munnen og jenter på passasjerplassen. Jeg spør hva de driver med. Jeg spør dumt.

— Ingenting. Vi kjører. Hele natten. Opp og ned elva. Kappkjører av og til.

— Hvorfor det?

— Det er ikke annet å gjøre her.

Ikke annet enn å vente på å bli gammel nok til å slippe inn på Alfreds Kro, er ferdig på reindriftsskolen og forhåpentlig kan leve av reinflokken på Finnmarksvidda. Scooterne steiler over en snøkant på vei ut fra stasjonen før de raser mot elven. Ny runde. Gammel sang. Helg etter helg.

- DET ER INGEN fremtid i Kauto, sukker Fred René Øvergård (15).

Som så mange av sine klassekamerater på Kautokeino ungdomsskole lengter Fred René etter dagen han kan forlate hjemstedet til fordel for studier og jobb ved kysten eller sørpå. Også Inga Renate Buljo (14) har planene klare

— Jeg vil bli kirurg. Men ikke i Kautokeino, tilføyer hun raskt.

— Selv om det er legemangel her?

— Ja, det hadde blitt rart! Her kjenner jeg jo alle.

I Bergen har studentene Ole Edvin Nystad (24) og Ann-Kristine Sara (26) fått nyansert sine forestillinger om livet sør for Vidda. Joikende bergensere og standardspørsmål av typen «Bor dere i lavvo?» har ikke akkurat bidratt til å svekke bevisstheten over det samiske. Begge er oppvokst med samisk som morsmål og lærte norsk «gjennom skolen, Donald Duck og barne-tv». I fjor vår startet de Urbanet, sameforeningen for unge i Bergen, for å tilby samiske studenter et samlingspunkt. Ole Edvins foreldre er fastboende samer i Kautokeino, mens Ann-Kristine kommer fra en flyttsamefamilie.

— Jeg dro fra Kautokeino fordi jeg innså at man ikke klarer seg uten utdannelse. Jeg ser klar forskjell på fastboende og reindriftssamer. Blant reindriftssamene er det stort sett jentene som drar ut, forteller Ann-Kristine

— Jeg tror det er sunt for ungdommen å flytte ut. Ikke bli så sneversynte, bemerker Ole Edvin.

NHH-studenten er usikker på hvor han vil slå seg ned. For Ann-Kristine er studiene bare et avbrekk fra reindrifttilværelsen. Odontologistudenten har takket ja til stipend fra fylkeskommunen i Finnmark og bundet seg til å jobbe noen år i Kautokeino.

— Kjæresten min er i reindriften. Jeg har alltid visst at jeg ville tilbake.

— Er det et press å drive videre?

— De som er eneste gutt i en reindriftsfamilie føler nok et slags press. Nesten alle forventer at guttene skal ta over. Vi er fire søstre og en bror. Alle har hele tiden tenkt at han skal ta over. Han har vært med siden han var fem

— Hva skiller samer fra nordmenn?

— Samene er et mer uformelt folk, mener Ole Edvin.

— Ja, lettere å komme i kontakt med. I Kautokeino er det mye mer åpent. Folk går ut og inn av hverandres hjem. Og hos oss blir ikke de eldre sendt på gamlehjem før de må. Det er alltid noen som tar seg av dem, nikker Ann-Kristine.

DISKRIMINERING og skittpreik mot samer prøver de å overse. Bekymringen er mer knyttet til tap av samiske ord og spesialuttrykk innen reindriften.

— Det verste er foreldre som ikke har lært barna samisk. Mens det kulturelle er på opptur, taper vi stadig mer av språket. Bestefaren min hadde et langt rikere språk enn jeg, minnes Ole Edvin.

— Jeg kjenner mange som føler seg som same, men ikke kan språket. Det har veldig mye å si for hvordan de som ikke kan samisk blir oppfattet. De tror at vi ikke aksepterer dem. Men den som føler seg som same, skal være same, konkluderer Ann-Kristine.

Hun støtter kvoteringssystemet som reserverer enkelte studieplasser til ungdom av samisk opprinnelse.

— Det er bra i forhold til hvordan situasjonen har vært i Kautokeino. Vi trenger tannleger og leger som kan samisk, bemerker tannlegestudenten.

— Samisk ungdom er like flinke som andre. Man trenger ikke kvotene, protesterer Ole Edvin.

EN SCENE FRA musikktimen i Kautokeino tyder på at tilværelsen er den samme som for 9. klassinger flest. Mellom lystig line dance og sutring over en påtvunget fremførelse skisserer ungdommene i Kautokeino sin skjebne. Ungdomshuset er solgt. Unginfo-senteret med data og aktiviteter lagt ned. Utenom ungdomsklubben i kulturhuset og sporadiske kinovisninger er det lite å ta seg til hvis ikke man er sportsinteressert eller tilhører en reindriftsfamilie.

— De som ikke har rein blir mobbet. Det er bedre nå, men på barneskolen var det en del mobbing, forteller Fred René, mens Johan Máhtte Skum (15) mener innstillingen til mange unge er skadelig.

— På grunn av dårlig økonomi gidder ikke ungdommen å jobbe her. Det er dårlig. Det blir lite folk av det Jeg vil gjerne bo her hvor jeg ble født og kjenner folk. I Kautokeino kan jeg gå ut i skogen og fiske. Naturen betyr mye, synes fastboende Johan Máhtte.

— Hva innebærer det å være samisk?

— At jeg er meg selv. Først nå har jeg oppdaget at jeg vet lite om samisk historie og kultur. Før trodde jeg at jeg visste mye. Når jeg chatter på internett og sier at jeg er fra Kautokeino spør de andre om jeg «er samegutt». Det er på en måte rasistisk. Det er mange som ikke vet noe om Kautokeino. I vinter var lærerne i Oslo for å snakke om hvordan samer lever. Elevene visste jo ingenting. De sa at vi «river frakken» av reinen. De tror vi bor i gammer, spiser rått kjøtt og ikke har bestikk, sukker 15-åringen som digger joik og orgelmusikk.

— Jeg vil ta høyere utdannelse og bli organist eller musikklærer. Musikk er min spesialitet. Det er det jeg kan.

I LIKHET MED Ann-Kristine Sara vilJohanMáhtte deretter flytte tilbake. Spille orgel, ferdes i naturen og joike slik elektrikerfaren har lært ham. De fleste samene i Kautokeino har sin egen joik. Det er slik man skildrer personer her. Ikke med taler, men med joik.

— Det er de som sier joik er synd, men det er jeg ikke enig i. Joiking er å fortelle hvordan plassen, dyret, personen er. Å joike er nesten som å tekste. Hvis du liker personen er det greit. Hvis du hater er det verre. Det er da det begynner å bli synd å joike. Det er ikke bra å si offentlig i joiken at en person er dum.

Johan Máhtte tror uenigheten er knyttet til at Kautokeino menighet er splittet i to med tilhengerne til opprørsprestene i Strandebarm prosti på den ene siden og statskirketilhengerne på den andre.

— Noen mener at statskirkepresten ikke taler Guds ord. Det nytter ikke slåss om hvilken menighet som er best. Bare høre Guds ord. Gud har skapt himmelen og jorden. Selvfølgelig tror jeg på det.

KONFIRMANT Anne Risten Sara (15) tror også. Men mest opptatt er hun av å vinne neste reinkappløp med bukken Ena II. Hyller og skap hjemme i stuen er bristeferdige av pokaler etter Anne Ristens idrettsbragder på ski etter reinen. Helgene går med til konkurranser i Finland der sporten er utbredd både blant samer og finner. I innhegningen puster premiedyret nervøst av fremmed lukt, mens kalven i nabogjerdet smyger seg nærmere for å stille nysgjerrigheten.

— Reinkappkjøring er artig. Det beste er å vinne. Jeg bruker 1.16,40 minutter på en kilometer. Verdensrekorden er 1.13,76. Norgesrekorden er 1.14 og noe. Den tror jeg han klarer å slå, kalkulerer Anne Risten som har én drøm:

— Å klare å vinne det meste. Jeg vil gå på reindriftsskole etter ungdomsskolen.

Vinnerinstinkt. Tempo. Snø. Nils Mikkel Eira (14) satser på hestekrefter fremfor reinsdyr. Nyrebelte, skjelett, knebeskyttere, hjelm og scootersko beskytter den 45 kilo lette kroppen der fartsfantomet flyr gjennom luften med 200 kilo scooter som reisefølge. Opptil tre timer daglig trener Nils Mikkel scootercross for å knekke de eldre guttene i neste race. I NM ble han påkjørt bakfra. Men riper i hjelmen og ømme ribbein er glemt.

— Hva må til for å bli en god crosskjører?

— Å, ikke mye her, gliser Nils Mikkel lurt og peker lystig på hodet.

— Du må kjøre fort og ikke være redd.

DET DAMPENDE HODET dekkes av hjelmen for nye runder. Jordet til eieren av Kautokeino Motorklubb likner et utgravd muldvarpreir. På elven kjører turister i reinslede over scooterspor og is.

— De norske er jålekopper. De kan ikke dra ut på tur på vidda. De kan ikke spise med hendene, men må alltid ha bestikk. Vi bruker bestikk hjemme, men når vi er på vidda bruker vi hendene, ler venninnene Berit Skum (16) og Marita Gaup (15) fra sin utsiktspost under skibegivenheten Nordkalottrennet.

Like kategoriske som uvitende søringer, men med humor i blikket. Det kjekkeste de vet er å dra på tur, reise lavvo, tenne bål og jobbe med reinen.

Visst bor ungdommen i Kautokeino i hus som alle andre. Men når snøslettene kaller bak scooterens sang, henter de frem sin lavvo fra hjertet.

— Jeg trives godt i Bergen, forklarer Ann-Kristine.

— Men Gud så godt det er å komme hjem!