— Det har vært en tøff tid. Jeg tror det er to ting som har reddet meg gjennom det, min stahet og min hang til trening. Jeg er praktisk og systematisk i hodet. Det reddet kanskje livet mitt, sier 51-åringen.

Mistet konen

Han mistet konen Jorunn (51) i det katastrofale raset. Sorgprosessen er ikke over. Den dramatiske natten for ett og et halvt år siden kommer for alltid til å sitte spikret i minnet, men nå føler Erdal at han er i ferd med å komme seg videre i livet.

Han er tilbake for fullt i sin gamle jobb som selger, og om halvannen måned flytter han inn i flunkende nytt hus. Det ligger langt fra Hatlestad, men det er mest av praktiske grunner.

Hardt skadd

Odd Erdal ble gravd ut med brudd i bekkenet på begge sider og med store skader over hele kroppen. Ansiktet var slått skjevt. Legene fryktet at han skulle bli blind på det ene øyet. Kroppstemperaturen var på 33 grader. Det tok legene lang tid å rense alle sårene og skrammene på kroppen for jord.

Men Erdal var allerede i den første fasen klar for å kjempe. Han ville opp av sykesengen så fort som mulig, og noe av det første han spurte etter var en pc slik at han kunne betale regningene sine.

Ekteparet Erdals hus ble mest skadet av alle i raset, og Odd Erdal befant seg på det aller mest utsatte stedet, inn mot veggen der jord og steinmassene traff først. Husveggen ble knust til pinneved.

Fastklemt i jordmassene

Erdal var fullt bevisst hele tiden mens han lå fanget under raset.

— Det var stupmørkt, jeg var fastklemt og kunne så vidt puste. Over meg hørte jeg folk og stemmer i det fjerne. Jeg visste ikke om de ville finne meg i tide, men jeg fortalte meg selv at jeg ville bli reddet. Og jeg konsentrerte meg om ikke å få panikk og ikke gi opp håpet. Da tror jeg nok at jeg ville ha dødd.

- Visste hun var død

Odd Erdal var klar over at konen Jorunn var død lenge før letemannskapene fant henne, fordi han visste at hun måtte befinne seg lenger nede i raset enn han gjorde. Selv var han fastklemt flere meter under overflaten. På sykehuset samme morgen fikk han vite at Jorunn var død. Det hadde han skjønt allerede mens han lå fanget under jordmassene og ventet på å bli reddet.

To av barna hans befant seg også i huset da raset gikk. Begge kom seg uskadde ut, men det visste ikke Odd der han lå.

Ville opp av sykesengen

Erdal lå fire uker på sykehus etter den dramatiske redningen. Han kunne ikke gå, men kranglet seg til å stå på beina før det var gått en uke.

— Jeg hadde trent i ti år og visste at jeg var sterk. Jeg nektet å akseptere en tilværelse i passivitet.

Han begynte på trene seg opp igjen, målbevisst og systematisk, først med gåstol, så med krykker og til slutt på egne bein. Til slutt kunne han kaste krykkene og løpe fjellturer.

— Det har alltid vært medisin å gå i fjellet for meg. Nå fikk jeg ekstra god bruk for denne medisinen, og den virket.

Oppturer og nedturer

Det har vært oppturer og nedturer underveis. For et år siden skulle han egentlig ha vært tilbake i jobben, men det ble utsatt på grunn av komplikasjoner og nye sykehusopphold.

Men han lot seg ikke stoppe. Først var han tilbake i jobben på aktiv sykemelding, så på deltid, og i desember var han tilbake på jobben for full maskin.

Erdal har fått god hjelp etter ulykken, først fra kriseteamet i Fana som ble opprettet i kjølvannet av rasulykken, senere fra fysioterapeuter og leger.

— Den medisinske oppfølgingen har vært ypperlig, både fra Haukeland sykehus og fra Rikshospitalet, der jeg har vært til behandling og operasjoner flere ganger. Forsikringsselskap og bank har også stilt opp i forhold til alle de økonomiske og praktiske tingene som en slik situasjon fører med seg.

Men den viktigste delen av jobben har Erdal gjort selv. Allerede fra første stund har han vært bevisst på å tenke positivt og unnlate å grave seg ned i negative tanker.

Ingen selvmedlidenhet

Erdal tror det kommer mye an på hvordan man selv takler en slik katastrofal hendelse. Selvmedlidenhet er ikke hans måte å takle ting på.

— Det er lett å bli slått til jorden i en slik situasjon, og jeg skjønner folk som blir det. Jeg for min del har tenkt som så at mye står og faller på min egen innsats.

Det har vært en kamp, men nå begynner han å komme dit hen at han kan legge tragedien bak seg og begynne på et nytt kapittel i livet. Innflyttingen i nybygget hus til våren er en viktig merkestein i den sammenheng.

Rune Sævig