Fysioterapeut Freidis Persson er i Bergen for å avslutte arbeidet med senterets budsjett for neste år. Hun er kjempeglad for at de nå er kommet så langt at det nærmer seg åpning og de første pasientene kan tas inn. Det skjer på nyåret.

Det er tidligere barnesoldater og traumatiserte barn som er målgruppen for behandlingen de kan tilby på Freidis Rehabiliteringssener i Uganda.

Ansetter folk

Det første halve året vil de ta inn 40 barn som skal bo på senteret i en periode på 2-3 måneder, i tillegg til 40 dagpasienter. Det neste halvåret skal de øke til henholdsvis 60 barn.

Freidis drev i flere år fysioterapipraksis i Strandgaten i Bergen. Men i februar i år pakket hun sammen utstyret og dro til Nord-Uganda sammen med samboeren Christopher Jogole. Han er økonom, og sammen skal de stå for driften av senteret.

– I november begynner vi å ansette folk. Vi trenger en fysioterapeut, to sosionomer og to sykepleiere, dessuten må vi ha kokker, vaskepersonale og vaktmenn, sier hun.

Utstyr fra staten

25.000 ugandiske barn helt ned i 6-7-årsalderen er blitt kidnappet og utnyttet som barnesoldater i Uganda. I 20 år har folket i Nord-Uganda levd med krig mellom Herrens motstandshær og regjeringsstyrkene. I denne krigen skal en halv million mennesker være drept.

Første gang Tett på skrev om bergensparet Freidis Persson og Christopher Jogole hadde de fått overta gamle statlige beredskapslagre som ble opprettet rundt omkring i landet etter krigen, men som skulle avvikles. Utstyret er nå i bruk på et sykehus i nærheten av senteret.

Hjelp med budsjettet får Freidis av Helse Bergen og Nordic Intermed som står som prosjektkoordinatorer for rehabiliteringssenteret.

Bevæpnede vakter

– Det blir to svære sovesaler, smårom for samtaleterapi, fysikalsk treningssenter og isolat, blant annet. Isolat må vi alltid ha, for det kan være at folk har med seg smittsomme sykdommer som de må bli kvitt før de kan behandles videre, forteller hun.

Hverdagen i Uganda er annerledes enn i Bergen på flere måter. Blant annet må senteret ha bevæpnede vakter til å passe på.

– Det er helt nødvendig. Nord-Uganda har vært i en krigstilstand i mange år. I begynnelsen var det litt skummelt med disse vaktmennene med gevær, men jeg har vent meg til det nå. Dessuten har vi en stor militærforlegning i nærheten. Vi føler oss trygge, sier hun.

– Kommer du til å bli i Uganda nå?

– Ja, sånn som det ser ut nå, gjør jeg det. En får et veldig forhold til det en er med på å bygge opp. Det er veldig fint å se at det begynner å fungere.

Så ser Freidis ut over Bergen og utbryter:

– Eg simpelthen elsker denne byen.

PRIVAT