— Vi gleder oss til hver dag. Turid Sveen ser overbevisende på oss. Hun og mannen Atle viser BT inn i kontorlokalene sine i et forhenværende bilverksted på Espeland. Mens de kommer med en liten advarsel om at dette ikke likner på et strøkent kontorlokale i databransjen.

Det stemmer helt. Her er en herlig blanding av skoleblekk og kritt, symaskinolje, ovnspuss, palmeolje og skokrem. Samt reklameplakater fra storhetstiden på 30-tallet da Turids bestefar, Rasmus Sælen, gjorde Bergen utrygg med spesialprodusert Bjørnekrem-bil og mannsstore skokremesker som vandret rundt i bykjernen.

Skokrem med voks

— De løp etter den der bilen rundt i gatene. Det var den gang Bjørnekremen dunket ut alle de andre skokremprodusentene. Og dem var det mange av i Bergen. Min bestefar begynte å bruke voks sammen med sverten, mens de andre brukte vann. Med det skapte han en skokrem som feide alle de andre av banen. Og snart var Bjørnekremen å få kjøpt over hele landet.

Hvis noen tror at Bebel Fabrikker er sammensatt av forbokstaver eller liknende, tar de feil. Navnet kommer fra August Bebel, og slår vi opp i leksikon finner vi ut at han var tysk marxist og idealist som flere ganger på attenhundretallet ble fengslet for sin iherdige antimilitarisme. Intet mindre.

Mange millioner esker

Det er ikke snurten av hydraulikk, elektronikk eller andre moderne innretninger i produksjonslokalene. De lager små og passe porsjoner, og bedyrer at ingenting går ut i naturen.

Mange dager står de over kjeler, krukker og flasker og blander og tapper tolv timer i strekk. Men vil de ha fri, tar de seg fri. Da spiller kanskje Turid trekkspill eller ror i båten sin på Arnavågen. Eller de går på fjellet, tar en tur til Voss eller til hytten på Votlo på Osterøy.

— Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg sikkert har tappet mange millioner esker med Bjørnekrem, sier Atle fornøyd.

Vanligvis arbeider datteren også i bedriften, men nå har hun barselpermisjon. Til gjengjeld sitter Frank og Frank, sønn og svigersønn, denne dagen ved en stor tank og håndtapper ovnskitt. De tar i et tak når det trengs.

Til kongens garde

Turid Sveen tok over bedriften for ti år siden da faren, Olaf Sælen, døde. Han hadde da drevet fabrikken i femti år. Hun understreker at hun alltid har frontet bedriften. Før de flyttet fabrikken til Espeland, var den i Industrihuset. Før den tid holdt Bebel til i Strangehagen på Nøstet, men fabrikken har også holdt hus på Møhlenpris. Den første eieren het Egge, og skokremen bar i begynnelsen navnet Egges' Bebel Cream. Hun viser oss en skokremeske med fin gammel påskrift.

Rasmus Sælen kjøpte bedriften i 1923. Den historiske skokremen har fått fem ærespriser, og Turid svulmer litt når hun forteller at den er blitt kalt verdens beste skokrem. Men så kom nedturen på slutten av nittitallet. Da klarte konkurrentene å overta alt. Hun har en lei mistanke om at noen har kjøpt seg inn. Når de prøver å selge Bjørnekremen inn i butikkhyllene, får de til svar at «da får vi bot». Dette har Turid og Atle skrevet brev til Bondevik om. Dessuten arbeider ekteparet med et prosjekt som gjelder kongen.

— Vi får personlige brev fra Kongens garde. De vil ha vår krem. Hvorfor skal da kongens sko pusses med utenlandsk skokrem, spør hun retorisk. Folk i politiet og mange fotballag ringer og bestiller etter behov. Ekteparet nevner i fleng, Brann, Rosenborg, Lyn, Vålerenga, Viking, ikke Molde...

Skokrem til frokost

Det var i fars fabrikk søt musikk oppsto mellom Turid og Atle. Han sluttet som feier i Arna og begynte på Bebel fabrikker i 1978. Atle kan tydelig huske stemningen rundt 17. mai da faren hans stilte opp sko som skulle pusses til feiringen.

— De var mye mer nøye med skopussen før i tiden, skyter Turid inn.

Vi antyder at Atle kanskje bare gikk etter lukten da han fant Turid.

De ler, og Turid forteller at en mann som i alle fall har et forhold til skokremlukten, er Knut Kristiansen, tidligere direktør i Brann. Han vokste opp i etasjen over Bebel-fabrikken i Strangehagen og har fortalt at han hadde lukten som tilbehør til frokost, middag og kvelds.

Protester

Mange bergensere vil huske skopusserboden som sto utenfor Hotel Norge.

— Da det ble bestemt å flytte den, ble det et forferdelig rabalder. Aldri har bergenserne protestert så mye. Hver dag i åtte måneder i strekk plaget de kommunepolitikerne, forteller Turid. Det resulterte i at boden nå står på Blomstertorget. Før det sto den også ved Rundetårn lenger nede på Torget, ifølge Turid.

— Folk sier at de er glade for at den er der.