På en fergetur i Hardangerfjorden kunne han finne fire nyheter. Det samme kan ha skjedd på flyturen til Kanariøyene i helgen.

Eriksen bygget seg opp som journalist som luftfarts— og reiselivsmedarbeider i Bergens Tidende. Han skaffet seg bakgrunnsfakta og kontakter. Kunnskapen brukte han ivrig og utvidet kildenettet. De fikk aldri fred. Kildene ble satt på en liste med meldeplikt når den minste endring skjedde. Sa de ikke fra, fikk de høre det.

Nyhetspress

På sin arbeidsplass Bergens Tidende var Eriksen både prestasjonskrevende og smittsom inspirerende. Han godtok ikke uten videre at et egetobservert nyhetstips ikke ble noe nyhetssak. Han kunne mene at journalisten kunne geografien for dårlig, hadde for liten fantasi eller stoppet arbeidet for tidlig.

Hans inspirerende ros når nyheter ble funnet, plassert på side 1 og sitert i landets riksmedier virket selvforsterkende. Det ble utviklet en nyhetskultur nesten uten sidestykke i Norge: Det var han som dro den i gang og holdt den ved like.

Etter hvert kom det kandidater fra journalistutdanningen i Volda med mer avanserte sjekkemetoder. Eriksen forsto at dem måtte avisen ha for å utvikle avisen videre, men de ble også minnet om at man finner ikke nyheter bare ved å studere bøker. En journalist må ut av kontor og korridor, ned i Knøsesmauet eller inn til Ortnevik.

Der lå Eriksens målgruppe, vanlige folk som hadde krav på nyheter, gode forklaringer og korrekt informasjon, krydret med litt patriotisme. Ikke noe unnasluntring der. Da ble det innkalling til kontoret.

Slik opprettholdt han det kreative nyhetstrøkket så lenge han var i Bergens Tidende. Og det har fortsatt etterpå.

— Hvor var dere da? Må jeg virkelig lese denne saken fra Bergen først i en Oslo-avis, er replikker BT-ansatte fortsatt må tåle å høre.

Tillitsverv og priser

Om noen skulle være i tvil er Eriksen bergenser. St. Jørgens gate og Teatergaten var hans første, viktige observasjonsområde. Hans liv ble merket av at faren som var maskinsjef på Bergens-båten «Torny» reiste ut ved krigens start. Båten ble torpedert i 1944 og hans far omkom. Dette lærte ham tidlig å ta ansvar.

Han tok Nordisk Journalistkurs i Århus i 1957 og Administrativt Forskningsfonds program for lederutvikling ved NHH (Solstrand-kurset) 1980-81. Eriksen var journalist i Os og Fanaposten 1952-54 og journalist i Bergens Tidende 1955-68. Fra 1968 til 1982 var han redaksjonssekretær, reportasjesjef og redaksjonssjef i BT. Deretter var han nyhetsredaktør fra 1982 til 1986 og sjefredaktør 1986-91. Eriksen var nestformann i Norsk Redaktørforening 1984-88 og styremedlem i Norsk Presseforbund i samme periode. Han har vært medlem av organisasjonsutviklingskomiteen i NR, styremedlem i BT og J.W. Eides Stiftelse og styremedlem i Landslaget for Reiselivet og i Turisttrafikkomiteen for Vestlandet.

Eriksen har skrevet fagbok om journalistikk og er medforfatter av boken om «BT 125 år». Han har vært luftfartsmedarbeider i Farmand og filmmedarbeider i NRK Bergen. Eriksen fikk Narvesenprisen for fremragende journalistikk i 1964. Fant igjen savnet

I en reportasjeserien før Nikita Krusjtsjov kom på besøk til Norge i 1964 fant han frem opplysninger om den forsvunne styrmannen Henry Meyer fra Bergen (skipet hans ble beskutt i 1944). Disse dannet grunnlag for de samtaler Utenriksdepartementet gjenopptok i Moskva og Oslo om Meyers skjebne.

11. juni kom oppklaringen. Den 34 år gamle bergensstyrmannen var kastet ut fra et russisk fly over Ifjordfjellet 8. januar 1945. Fallskjermen hadde ikke foldet seg ut. Også andre forsvunne nordmenns skjebne ble avslørt i tiden etterpå.

Eriksen brukte denne erfaringen til å stimulere det som etter hvert fikk betegnelsen etterforskende journalistikk . Bergens Tidende brakte flere slike saker i løpet av 1970 og -80-årene. For ham var både prosessen og resultatene viktige. Avisens journalister skulle være pågående, men fair og fremstillingen klar og korrekt.

I det journalistisk arbeidet kunne temperaturen være høy og diskusjonen hard innad. Men utad forsvarte Eriksen alltid sin folk, dette skapte trygghet og gjorde at journalistene fikk lyst å spille høyt opp på banen.

Den enkelthistorien han engasjerte seg mest i var den såkalte Røv-saken. Den ble skrevet av journalist Berit Kvalheim og publisert kort tid etter at Eriksen tiltrådte som sjefredaktør i 1986. Det dreide seg om retten til å formilde kritikk fra pasienter mot leger. I 14 år engasjerte Eriksen seg i denne saken med advokat Pål. W. Lorentzen som veileder i jusen.

Saken gikk gjennom flere norske rettsinstanser, men endte med at den norske stat ble dømt til å betale avisen 6,6 millioner kroner i erstatning.

Ettermælet

Den klare dommen får Menneskerettighetsdomstolen Strasbourg i Røv-saken førte til at norske domstoler måtte endre praksis i injuriesaker. Domstolen ga Bergens Tidende fullt medhold på alle punkt, og slo fast at Høyesterettsdommen mot BT i 1994 var feil. Slik skapte Eriksen sitt ettermæle og huskes som den kjempende redaktør.

I sine litt roligere dager har Eriksen spesialisert seg på sopplukking, tyttebærsanking og makrellfiske i Jondal samen med sin kjære kone Aslaug.

Han skriver fortsatt, blant annet som jazzspaltist i BT og forfatter av kriminalnoveller. Han har de siste fem år ledet et nytt prosjektet, pasient-pårørendepanelet, ved Haukeland Universitetssykehus. Hensikten har vært å finne ut hvordan pasientene opplever situasjonen. De kunne knapt hatt en mer utholdende representant.

Han avslutter foreløpig sitt engasjement på det område med et foredrag på en internasjonal konferanse i Bergen i mai i år.

EINAR ERIKSEN, tidligere sjefredaktør i BT, fyller 70 år i morgen tirsdag. <p/>TOR HØVIK (foto)