— Uæhh, uæhh!

Elleveåringen Darja sitter på en benk på det ortopediske instituttet Drevelin og fekter med armene. Hun ilskriker og gråter om hverandre. Det hjelper ikke at Gunnhild Tjoflaat holder henne i hånden og snakker beroligende på russisk. Den psykisk utviklingshemmede 11-åringen er utrøstelig.

Borte ved døren står det som er årsaken til panikken; Et par beinproteser som er blitt altfor små. Darja er i Bergen for å få laget nye, men det er ikke så lett å forstå for den vesle jenten som ikke har språk. Nå er hun redd for at hun ikke skal få føttene sine tilbake.

Stikker av med protesene

— På barnehjemmet hender det at de andre jentene stikker av med protesene etter hun har lagt seg. Jeg tror det er derfor hun er så fortvilet, sier Gunnhild Tjoflaat som jobber med Darja i Kaliningrad og har fulgt henne til Bergen.

Hun har rett. Når 11-åringen får stikke beinstumpene inn i de altfor små protesene igjen stanser gråten momentant. Noen strakser senere traver hun smilende rundt på gulvet og samler fargerike post-it lapper. Darja er mye kvikkere nå enn da Bergens Tidende traff henne i 2004 .

— Det har betydd enormt mye for utviklingen hennes at hun har fått bein å gå på. Nå kan hun bo på en avdeling med friskere barn og være med dem på turer, sier Tjoflaat.

Forlatt av moren

Historien om Darja og beinprotesene hennes begynner en gang i 2000. Cecilie Nordstrøm i Prosjekt Kaliningrad besøker et barnehjem for psykisk utviklingshemmede. Der legger hun spesielt merke til en liten jente som løper rundt på det kalde harde betonggulvet med tynne beinstumper. Som så mange andre barn i hennes situasjon er hun forlatt av moren, som trolig var narkoman.

— Vi så Darja med en gang. Hun skilte seg ut fra de andre, og virket på en måte friskere enn de andre, forteller Nordstrøm.

Noen år senere sier det ortopediske instituttet Drevelin seg villige til å sponse nye bein til henne, og høsten 2004 kommer Darja til Bergen for første gang.

Fem centimeter høyere

— Som regel ønsker vi å hjelpe barna der de er, men denne gangen var det ikke mulig. Det trenger ikke å være negativt å ta barna med til Norge heller. Jeg tror det kan være inspirerende for andre i Kaliningrad å se hva som faktisk er mulig å få til. Det gir dem noe å strekke seg etter, sier Cecilie Nordstrøm.

På Drevelin må Darja igjen ta av seg protesene. Ortoped Rolf Christensen er nødt til å ta gipsavstøpninger slik at de kan lage nye som passer perfekt, og da hjelper det ikke at tårene spruter ut av øynene til 11-åringen. Forsiktig legger han bandasje rundt de tynne stumpene, mens Gunnhild Tjoflaat prøver å holde rundt jenten.

Til slutt er det endelig over og Darja smiler strålende. Om to uker kan hun ta på seg de nye protesene som vil gjøre henne fem centimeter høyere på et blunk.

NYE BEIN:Behovet for nye proteser er prekært. De gamle er altfor små. I tillegg har de andre barna på barnhjemmet tygget av tærne hennes.
Sunde, Helge
GLAD: Darja har utviklet seg enormt siden hun fikk skikkelige proteser for to og et halvt år siden
Sunde, Helge
REISEFØLGE: Gunnhild Tjoflaat jobber på barnehjemmet i Kaliningrad og har fulgt Darja til Bergen
Sunde, Helge