Foran rundt 200 oppmøtte, blant andre etterkommere etter de omkomne og folk som deltok i redningsaksjonen, ble minnesmerket for flyulykken avduket i går.

Tirsdag 16. juni 1936 klokken 06.30 tok sjøflyet «Havørn» av fra Bergen lufthavn i Sandviken. Flyet skulle følge den vanlige passasjer— og postruten til Tromsø. Værmeldingen var ikke den beste, men heller ikke skremmende. Siste kontakt med lufthavnen var klokken 06.54, og flyet oppga da å være på riktig kurs.

Men flyet lå ikke over Sognesjøen, slik navigatøren trodde, men lenger øst, over Rutledal.

Et øredøvende brak

Vitner har fortalt at flyet fløy lavt, og at det brått endret kurs i vestlig retning samtidig som det begynte å stige. Så forsvant det inn i tåken over Lihesten. Like etter kom et øredøvende brak.

Flyet hadde gått rett i Risnesnipa og eksplodert, mens kvinner og menn melket kyrne i lia under fjellet. Da tåken lettet, var det uhyggelig syn som møtte folk. Flyet hadde truffet fjellet cirka 100 meter under toppen, og et bredt område var dekket med brunaktig farge etter brennende bensin.

«I brøkdelen av et sekund var alt stille, så begynte det å ramle og skramle nedover fjellsiden som om selve dommedag var løs. Ut av skodda kom flydeler og aluminiumsplater skramlende, og på et øyeblikk var ura under fjellet omgjort til en forferdelsens slagmark med maltrakterte flydeler og forslåtte menneskerester» sto det i en artikkel om ulykken i Vi Menn i 1961. Ulykken var den første med tap av menneskeliv i norsk sivil luftfart. Alle om bord - tre passasjerer og en besetning på fire - omkom. Tragedien fikk enorm oppmerksomhet landet rundt, også på grunn av det vanskelige redningsarbeidet i det stupbratte fjellet. Dagen etter ulykken skrev Aftenposten: «Det terreng hvor «Havørn» styrtet ned, er det mest ugjestmilde på hele strekningen mellom Bergen og Trondheim.»

Tre omkomne lå igjen

Fire av de omkomne lå nedenfor fjellet. Tre lå igjen oppe. Fjellvante og modige bygdefolk gjorde en iherdig innsats sammen med mannskap fra politi og brannvesen i Bergen, men det virket håpløst å få de siste tre omkomne ned.

17. juni uttalte Bernt Balchen i «havarikommisjonen» til Dagbladet: «Flere vil det ikke være mulig å finne. Maskinen har gått rett i fjellveggen med en voldsomt fart. Ved den eksplosjon som er inntruffet har det utviklet sig en så sterk varme at metalldelene i maskinen er smeltet sammen med alle de øvrige materialer til en eneste haug som sitter klemt fast inn i fjellet, slik at det er umulig å få den løs uten å bruke dynamitt. Nu er forholdet at fjellet praktisk talt er utilgjengelig. Det vil derfor ikke la sig gjøre å trekke frem flere av likene.»

Flere av de etterlatte måtte derfor forberede seg på den ekstra belastningen det er å ikke få gravlagt sine kjære.

Unyttig sport kom til nytte

Men med et leserinnlegg i Aftenposten dagen etter tok saken en ny vending. Forfatteren mente at dette måtte være en jobb for Norsk Tindeklub, for å vise at denne «unyttige sporten kunne vere til nytte». Formann Boye Schlytter i Norsk Tindeklub tok utfordringen. Han tok med en av klubbens yngre klatrere, 29 år gamle Henning Tønsberg, til Sogn og Fjordane.

I et intervju med Bergens Tidende 6. februar 1982, fortalte Boye Schlytter om den farefulle ferden over avsatser og sprekker i det stupbratte fjellet:

— Vi fant mange vrakrester på veien oppover fjellsiden, og masse post. Så var vi oppe. Til å begynne med så vi ikke spor etter mennesker. Men til slutt fant vi de tre siste omkomne i en sprekk, sa Schlytter.

Pionerer på flere områder

De to klatrerne skjønte at de ikke ville klare å få de tre omkomne ned alene, og returnerte til bygden. Dagen etter klatret de opp igjen med to andre, Robert Porten og Herman Heggenes.

Og slik flere av de omkomne var pionerer i norsk luftfart, var redningsfolkene pionerer innen fjellklatring. Tilfeldighetene ville nemlig ha det til at en av Boye Schlytters gode klatrevenner nettopp hadde returnert fra utlandet, med klatreutstyr som aldri tidligere hadde vært brukt i Norge.

— Det var første gang bolter ble brukt under fjellklatring i Norge. Arne Næss hadde kommet hjem fra Dolomittene, der han hadde lært å bruke bolter, og vi hadde lært det av ham. Vi brukte bolter opp Lifjellet for å helgardere oss. Og da vi til slutt skulle heise de omkomne ned fra fjellveggen, fikk vi svært god bruk for boltene, sa Schlytter til Bergens Tidende i 1982. «Det verste var varmen»

Sammen fikk de fire klatrerne fraktet de omkomne ned. «En prestasjon som aldri vil glemmes» skrev Aftenposten.

I Tidens Tegn, forløperen til Verdens Gang, ble oppstigningen skildret slik 20. juni: «Utpå fjellveggen mange hundre meter til værs henger deltakerne i ekspedisjonen i rekke og rad i sine tau, mens de klamrer seg fast til boltene. [...] Selv de erfarne fjellkare fra distriktet som tidligere hadde vært ute på ekspedisjoner i Lihesten, stod i går kveld fulle av beundring og fulgte de to oppe i fjellsiden. Andre fant situasjonen så uhyggelig at de ikke orket å se på. Det er en prestasjon som for alle tider kommer til å stå som en lysende bedrift i norsk tindesports historie.»

Henning Tønsberg selv tonet ned heltedåden i Aftenposten: «Klatringen var ikke noe sensasjonell. Det hele har gått så sikkert som det kan gå an. Vi har ingen sjanser tatt, og jeg vil be Dem fremheve at det ikke har vært vist noen dumdristighet» sa han, og oppsummerte:

«Det verste under oppstigningen var i grunnen varmen.»

Senere fikk de fire klatrerne Kongens medalje for edel dåd i gull av Kong Haakon.

Historien er basert på heftet «Havørn-ulykka» av Ingemar Nordstrand, som ble utgitt i forbindelse med minnestunden lørdag 14. juni.