Men om ett år vil de savne Norge. Slik er det å være AFS'er.

Nå er ungdommene i alderen 16-19 år på innføringskurs i Øygarden. Om noen dager skal Claudia fra Italia, Skadi fra Tyskland, Jessica fra Costa Rica og alle de andre i gruppen spres for alle vinder — vertsfamilier i Haugesund, Stavanger, Bergen, Nerbø og Voss venter på dem. I det kommende skoleåret skal de gå på skole og de skal få norske venner, lære norsk kultur og samfunnsliv å kjenne og oppleve nordmenn i hverdag og fest. Ikke rart at det gjør godt å skrike ut! Det er en overgangsperiode med store krav til den enkelte.

Isfjellet Norge

— Når dere skal bo i Norge, må dere prøve å tenke på et isfjell. Ikke tenk på det som synes, prøv å forstå det som ligger under. Hvorfor er det slik? Nordmenn er mye mer inne og hjemme enn det dere er vant til. Når dere opplever vinter og høst, vil dere skjønne hvorfor. Prøv å forstå hvordan religion, kultur, geografi, musikk har vært med på å skape det dere vil oppleve av skikker og vaner og levemåte, sier Magnus Andreas Aase. Han er styremedlem i lokalforeningen for AFS i Bergen og har selv opplevd ett år i utlandet som AFS'er.

Etter teoritimen om norsk kultur, er det tid for praktiske øvelser. Alle ut på plassen og oppvarmingen er norsk: «hode, skulder, kne og tå»-reglen går i økende tempo og ungdommene har allerede fått inn de første norske ordene med liv og lyst og sang.

Så er det klart for kommunikasjonsøvelser: en gruppe skal være «lydvegg» og brøle så høyt og mye de kan mot den andre gruppen - som skal prøve å formidle sitt budskap over brølerne til en tredje gruppe. Det ble ikke en vellykket kommunikasjonsprosess, for å si det mildt. Alt ble feil.

Deretter skal de unge ordne rekkene etter alder, den eldste først og den yngste sist i rekken. Men hvordan skal man ordne rekken når det er forbudt å snakke? Selvfølgelig går det med fingerspråk og til slutt er rekkene i riktig orden. Men slike øvelser er med på å få de unge til å bruke alle de uttrykksmåter som er tilgjengelig.

Vertsfamilier ønsket!

— Fremdeles sliter vi med å få norske vertsfamilier til å ta imot elevene. De har så mange vrangforestillinger og tror at et år med en utvekslingselev vil bety en voldsom byrde, at de skal underholde, at de skal legge opp program, at de blir dyrt og at de unge må ha eget rom med bad og tv osv. For å si det enkelt: å ta inn en AFS'er i familien er som å ha ditt eget barn eller ungdom. Vi stiller ikke standardkrav og vi forlanger ikke at det skal være superfamilier som skal være vertsfamilier. Hvis folk ville senket sine egne krav til dette opplegget, hadde vi sluppet å streve slik med å finne vertsfamilier, sier Morten Bye som er lokallagsleder i Bergen.

Han understreker at de unge ikke skal være gjester, de skal behandles som familiens egne. Også barnløse familier har anledning til å ta imot AFS-elever. Dessuten skal de unge gå på vanlig skole i nærmiljøet.

— Et år med en AFS'er er den beste vaksine mot rasisme og fordommer man kan tenke seg. All rasisme og fremmedfrykt bygger på manglende kunnskap. Når man lærer hverandre å kjenne, minsker fremmedfrykten, sier Anita Verpe Dyrrdal, styremedlem i lokallaget i Bergen.

Jannike Strømme, som nå er med i styret i Bergen, var selv AFS'er i Panama som en del av det såkalte 18+-programmet. Hun sov på baderommet med moren i den familien der hun bodde, det gikk det også. Å være AFS'er skal ikke være luksusopphold på første klasse, man får ta det som kommer.

Og nå skal 27 ungdommer fra 9 land fordeles på Vestlandet. De kommer til å ha jevnlige samlinger og møtes igjen for å utveksle erfaringer. Det er både en høst og vinter og vår i vente, veldig mye kan skje....

LYDMUR: Claudia fra Italia, Bam fra Thailand og Jessica fra Costa Rica brøler av full hals når AFS'ere samles for å forberede seg til et år i Norge. AFS er et utvekslingsprogram for elever fra 60 land som er med i programmet, 40 nasjoner har utveksling med Norge.<p/>PAUL SIGVE AMUNDSEN(foto)