Debatten har rast mellom øst og vest på et høyt metaforisk nivå helt siden kommentaren Vestlandske fossiler dukket opp på Tidsskriftet Minervas nettsider.

Avsenderen «herr Oslo», alias Nils August Andresen, mente Vestlandet måtte jobbe litt med selvforståelsen, hvorpå BTs Hilde Sandvik resolutt gikk til rollen som frøken Vestland, og svarte at pengene har gått deg til hodetnå, herr Oslo.

— Nå brenner det på dass sørafør. Det er riktignok ingen stor brann, ettersom den utspiller seg i det politiske åndsliv sør for Trøndelag, og dermed har begrenset tilgang til antennbart materiale.

Slik begynner Oddvar Nygårds nylige svar til både herr øst og frøken vest i avisen Nordlys.

Egenrådig unge

I runden med ektefølte og velplasserte stikk fra øst mot vest og tilbake ble den nordlige landsdelen omtalt som både en lillebror og et hjemmeværende barn. Nygård tar nå bladet fra munnen og snakker om de familiære forholdene på vegne av nordlendingene.

— Flytting hjemmefra har i lange tider vært en folkesport for nordlendinger. Med det samme det er bygd ny bru til ei øy der det bor åtte nordlendinger, så pakker de og stikker av over den samme brua. Når du ikke har oppdaget dette, er grunnen enkel. De flyttet ikke til Oslo, skriver Nygård.

Som enda et svar til at nordlendingene angivelig fortsatt bor hjemme, parerer Nygård med at de i hvert fall ikke lot seg friste av å flyttet til Amerika ved første anledning.

— Noen måtte jo holde liv i bergenserne. Det hadde vi drevet med i århundrer og kunne ikke bare stikke av fra jobben, skriver han.

Definisjoner av verdiskapning

Et viktig punkt i ordskiftet mellom øst og vest har vært hvilken del av landet som egentlig står for verdiskapningen. Oljen ligger i vest, mens finansieringen og hovedkontorene i øst. Nygård tilfører en ny dimensjon til denne «nasjonale diskursen om hvilke landsdeler som ville sultet i hjel dersom de ble isolert», ved blant annet å minne diskret om hvor fisken er å finne.

«Herr Oslo synes åpenbart det er et litt pinlig faktum at han verken har olje eller fisk innenfor bomringen», mens «Vestlandet tar for gittat hennes «struttande former og surklande kløfter» er så besnærende at det skulle bare mangle at hun ikke blir påspandert og fyrstelig godtgjort for sine tjenester», skriver han.

Den nordnorske kvinnens lodd

Til slutt vil Nygård minne om en av Nord-Norges kanskje viktigste funksjoner for den mannlige del av den øvrige befolkningen. Ettersom store deler av landets militære leire er lokalisert i nord, påpeker Nygård den viktige posisjonen de nordnorske kvinner må ha fått hos utallige unge menn fra resten av landet:

«Ettersom frøken Vestlandbare har kjønnslig omgang med Hamburg og Amsterdam, har det falt i nordnorske kvinners lodd å måtte lære opp stadig nye generasjoner unge menn sørfra i hvordan mennesket formerer seg. Derfor ble nesten alle militærleire lokalisert nordpå. Uten disse tapre kvinnene ville befolkningen både i vest og øst dødd ut som følge av sauesex og utstrakt innavl», konkluderer Nygård.

VERDI: Fisken finnes i hvert fall ikke innenfor bomringen i Oslo, påperer Oddvar Nygård
Thor Brødreskift